«… Og dere skal få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer” (Mark 14,62). JK 298.1
I det de jødiske rådsherrene stirrer på Hans herlighet, går det som et lyn gjennom deres sinn og de minnes Menneskesønnen i Hans menneskelige skikkelse. De husker hvordan de behandlet Ham, hvordan de avviste Ham og forente seg med det store frafallet. Hendelsene i Kristi liv kommer klart og tydelig frem for deres indre. Alt Han gjorde, alt Han sa, og den ydmykelsen Han fornedret seg til for å frelse dem fra syndens besmittelse, trenger seg frem og fordømmer dem. JK 298.2
De ser Ham ri inn i Jerusalem, og de ser Ham bryte ut i heftig gråt over den ubotferdige byen som ikke ville ta imot budskapet Hans. Det er som om Hans innbydende, tryglende, kjærlige og engstelige stemme ringer for ørene deres. De ser scenen i Getsemane foran seg, og de hører Jesu inderlige bønn: «… Min Far, hvis det er mulig, så la dette beger gå Meg forbi! …” (Matt 26,39). JK 298.3
Atter hører de Pilatus stemme si: «… Jeg finner ingen skyld hos Ham” (Joh 18,38). De ser den skammelige scenen i landshøvdingens borg hvor Barabbas stod ved siden av Kristus og de hadde mulighet for å kunne velge den uskyldige. Igjen hører de Pilatus ord: «… Hvem vil dere jeg skal løslate for dere? Barabbas, eller Jesus som blir kalt Kristus?» (Matt 27,17). De hører responsen: «… Bort med Dette Mennesket! Gi oss Barabbas fri!» (Luk 23,18). Til Pilatus spørsmål: «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som blir kalt Kristus?”, kommer svaret: «Korsfest Ham!» (Matt 27,22). JK 298.4
Igjen ser de offeret deres bære korsets vanære. De hører de høyrøstede, hoverende stemmene utbryte: «… Hvis Du er Guds Sønn, kom ned fra korset!” (Matt 27,40). «Han frelste andre; Seg Selv kan Han ikke frelse! …” (Matt 27,42). JK 298.5
Nå ser de Ham — ikke i Getsemane, ikke i landshøvdingens borg, ikke på Golgatas kors. Tegnene på Hans fornedrelse er forsvunnet. De ser inn i Guds ansikt — det ansiktet de spyttet på, det ansiktet som prestene og rådsherrene slo med palmegrener. Nå blir sannheten åpenbart for dem i all sin gru. JK 298.6