«… Våkn opp og rop av glede, dere som bor i støvet. For din dogg er lysets dogg, og jorden skal la døde føres fram» (Jes 26,19). JK 304.1
På skyen kommer kongenes Konge dalende ned, innhyllet i flammende ild. Himmelen rulles sammen som en bokrull, jorden skjelver foran Ham, og hvert fjell og øy flyttes fra sitt sted. JK 304.2
Mens jorden vakler, lynene glimter og tordenen braker, kaller Guds Sønn de hellige sovende frem. Han ser på de rettferdiges graver, løfter sine hender mot himmelen, og roper: «Våkne, våkne, våkne, dere som sover i støvet, og stå opp!» Overalt på jorden hører de rettferdige døde Hans stemme, og de som hører den skal leve. Og hele jorden gir gjenlyd når den veldige mengden av mennesker fra alle nasjoner, stammer, tungemål og folkeslag kommer frem. De kommer fra dødens fengsler, ikledd udødelighetens herlighet, og de roper: «… Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier?» (1 Kor 15,55). Og de levende rettferdige og de oppstandne hellige forener sine stemmer i et fullkomment seiersrop. JK 304.3
Alle som står opp fra sine graver har den samme legemsstørrelse som da de ble gravlagt. Men alle oppstår med den evige ungdoms friskhet og kraft. Den dødelige, forgjengelige skikkelsen, blottet for skjønnhet, og som engang ble vanhelliget av synd, blir perfekt, vakker og udødelig. Alle skavanker og defekter er etterlatt i graven. JK 304.4
De levende rettferdige er forvandlet «i ett nu, på et øyeblikk …” (1 Kor 15,52). Ved lyden av Guds stemme blir de herliggjort. Nå blir de udødeliggjort og tatt opp, sammen med de oppstandne hellige, for å møte Herren i luften. Engler «… skal samle sammen Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra den ene ende av himmelen til den andre” (Matt 24,31). JK 304.5
Når de små barna kommer frem udødeliggjorte fra dødens søvn, flyr de umiddelbart rett inn i sine mødres armer. JK 304.6
Venner som for lenge siden ble skilt av døden, forenes for aldri mer å skilles, og med jubelsang drar de sammen opp til Guds by. JK 304.7