«… Ved at Du gjorde Hans sjel til skyldoffer, skal Han få se ætten, og Han får mange dager. Det Herren har velbehag i, har framgang i Hans hånd. Fordi Hans sjel har hatt møye, skal Han se det og mettes …” (Jes 53,10-11). JK 323.1
Guds kjærlighet er uten grenser, uten sammenligning. Den er uendelig. Når vi betrakter Kristi opphøyde stilling og herlighet, forstår vi hvor stor den kjærligheten var som tilskyndet det offeret som ble gjort på Golgatas kors for å frelse en fortapt verden. Dette emnet vil fylle de hellige med forundring gjennom hele evigheten, og hvorfor skulle vi ikke grunne på det her i denne verden? JK 323.2
Åh, guddommelighetens hemmelighet — Gud åpenbart i kjød! Dette mysteriet øker jo mer vi forsøker å forstå det. Det er ikke til å tro. Mennesker lar jordiske ting overskygge Kristi kjærlighet og Hans offer. Hvordan kan vi begeistres av alminnelige jordiske ting, og ikke bli betatt av denne fremstillingen — korset på Golgata, og den kjærligheten som kom til uttrykk i Guds kjære Sønns død? JK 323.3
Han utholdt denne lidelsen og sjelekvalen for å føre de fortapte, skyldige og utakknemlige fårene tilbake til Faderen; ja, til de saliges hjem! Jeg har ikke råd til å miste det! Når jeg er frelst inn i Guds rike, skal jeg se stadig større dybder i frelsesplanen. Alle de frelste vil mer enn noen gang forstå Faderens og Sønnens kjærlighet, og udødelige tunger vil bryte ut i lovsang. Han elsket oss, Han ga sitt liv for oss. Med herliggjorte legemer, med økte åndsevner, med rensede hjerter og rene lepper skal vi synge om frelserkjærlighetens rike fylde. I himmelen blir det ikke noen som lider. Der er ingen tvilere som vi skal prøve å overbevise om de evige realiteter. Ingen fordommer som skal ryddes av veien. Alle vil være mottakelige for den kjærligheten som overgår all forstand. Hvile, takk Gud, der er hvile for Guds folk. Jesus vil lede de frelste til grønne gressganger, langs elven med livets vann som gjør Guds by til et herlig sted. Da vil Jesu bønn til Faderen bli oppfylt: «… Jeg vil at også de som Du har gitt Meg, skal være hos Meg der Jeg er …” (Joh 17,24). JK 323.4