«For vi skal alle fram for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen de ting som er gjort ved legemet, etter det han har gjort, enten godt eller ondt» (2 Kor 5,10). JK 348.1
Over tronen kommer korset til syne; og som i et panorama fremstilles Adams fristelse og fall og de etterfølgende etapper av den store planen for menneskeslektens frelse. Frelserens fødsel i fattigdom. Hans barndom i nøysomhet og lydighet. Hans dåp i Jordan. Fasten og fristelsen i ørkenen. Hans gjerning for folket hvor Han åpenbarte himmelens største velsignelser for menneskene. Dager hvor Han var travelt opptatt med å vise kjærlighet og øve barmhjertighet. Netter som Han tilbragte i bønn og ensomhet i fjellene. Den misunnelsen, ondskapen og hatet som var takken for Hans velgjerninger. Den fryktelige og mystiske sjelekampen i Getsemane under den smadrende vekten av hele verdens synder. Forræderiet og utleveringen av Ham til den blodtørstige skaren. De forferdelige scenene som utspilte seg i løpet av denne redselsnatten. Den passive fangen som ble forlatt av sine kjære disipler og som hurtig ble ført gjennom Jerusalems gater. Guds Sønn som under jubel ble fremstilt for Annas, anklaget i yppersteprestens palass og for Pilatus’ domstol, sendt til den feige og grusomme Herodes, ført tilbake til Pilatus og hånet, krenket, pint og dømt til døden — alt fremstilles klart og levende. JK 348.2
Og foran den store mengden åpenbares de siste scenene. Man ser Ham tålmodig bære sine lidelser idet Han sleper seg til Golgata. Guds Sønn henger på korset. De hovmodige prestene og den larmende hopen som spotter Hans dødskvaler, kommer til syne. Det overnaturlige mørket, jorden som skjelver og klippene som revner, og de åpne gravene som markerer det øyeblikket verdens Frelser døde. JK 348.3
Det imponerende synet åpenbares nøyaktig som det skjedde. Satan, hans engler og etterfølgere er ikke i stand til å vende seg bort fra åpenbaringen av sine egne handlinger. Enhver minnes den rollen han hadde. Alle ser de fryktelige syndene de begikk. De forsøker forgjeves å skjule seg for Hans åsyns gudommelige Majestet som stråler sterkere enn solen, mens de frelste legger sine kroner foran Frelserens føtter og utbryter: «Han døde for meg!” JK 348.4