«… Store og underfulle er Dine gjerninger, Herre Gud, Den Allmektige! Rettferdige og sanne er Dine veier, Du, de helliges Konge!» (Åp 15,3). JK 351.1
Alle spørsmål om sannhet og villfarelse angående denne lange striden, er nå blitt klarlagt. Følgene av opprøret og tilsidesettingen av de guddommelige lovene ble åpenbart for alle skapte fornuftsvesener. Følgene av Satans herredømme i motsetning til Guds styre, har blitt demonstrert for hele universet. Satans egne handlinger har fordømt ham. Det har ikke lykkes for ham å sverte Guds visdom, rettferdighet og godhet. Alle forstår at alt det Gud har foretatt seg under den store striden, er gjort med Hans folks evige vel for øyet, og til beste for alle de verdener Han har skapt. Syndens historie vil i all evighet stå som et vitnesbyrd om at alle Guds skapningers lykke er knyttet til Hans lovs eksistens. Nå er alle faser i den store striden klarlagt og hele universet, både trofaste og opprørere, erklærer samstemt: «… Rettferdige og sanne er Dine veier, Du, de helliges Konge!» (Åp 15,3). JK 351.2
Universet har nå fått en klar forståelse av det offeret som Faderen og Sønnen gjorde for menneskehetens skyld. Nå er tiden kommet for at Kristus inntar sin rettmessige stilling og opphøyes over alle fyrster, makter og navn. Han utholdt korset uten å ense skammen som ventet Ham, for å eie gleden over å føre mange sønner til herlighet. Selv om sorgen og skammen var ufattelig stor, er gleden og herligheten ennå større. Han betrakter de frelste som er fornyet etter Hans bilde. De bærer alle det guddommeliges fullkomne preg og hvert ansikt gjenspeiler deres Konge. Hans sjel har hatt møye, og Han ser dem og mettes. Med en stemme som når ut til alle, både rettferdige og ugudelige, sier Han: «Se hva jeg har kjøpt med mitt blod! For disse led jeg, og for disse døde jeg, for at de kunne være hos Meg i all evighet». Og en lovsang hever seg fra de hvitkledde som står omkring tronen: «… Verdig er Lammet som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!» (Åp 5,12). JK 351.3