«Den som vitner om alt dette, sier: ‘Ja, Jeg kommer snart’. Amen. Ja, kom, Herre Jesus!» (Åp 22,20). JK 17.1
Herrens annet komme har til alle tider vært håpet til Hans trofaste etterfølgere. Frelserens avskjedsløfte på Oljeberget, at Han ville komme igjen, lyste opp fremtiden for disiplene Hans og fylte dem med glede og håp som sorger ikke kunne ødelegge, og prøvelser ikke kunne dempe. Midt i prøvelser og forfølgelse var åpenbaringen av den store Gud og vår Frelser Jesus Kristus, vårt velsignede håp. Når de kristne i Tessalonika ble fylt av sorg, når de gravla sine kjære som hadde håpet å leve til Herrens gjenkomst, pekte Paulus på oppstandelsen som ville finne sted når Jesus kom tilbake. «… Og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren. Derfor skal dere trøste hverandre med disse ord” (1 Tess 4,16-18). JK 17.2
Fra fangehullet, pålen og galgen, hvor hellige og martyrer vitnet om sannheten, talte deres tro og håp ned gjennom århundrene. Ved å være «forsikret om Hans personlige oppstandelse, og følgelig, på grunn av dette; sin egen oppstandelse ved Hans gjenkomst», sier en av disse kristne: «de foraktet døden og ble funnet å være over den”. — Daniel T. Tailor: «The Reign of Christ on Earth” eller: «The Voice of the Church in All Ages», side 33. De var villige til å bli lagt i graven, slik at de kunne gjenoppstå med Kristus i frihet. De så frem til at Herren skulle komme i skyen i sin Fars herlighet og gjenopprette rettferdigheten i riket. Valdenserne hadde den samme tro. Wyclif så frem til Frelserens gjenkomst som menighetens håp. JK 17.3
På klippeøyen Patmos hørte den elskede disippelen løftet: «Ja, Jeg kommer snart”. Og hans lengtende respons bærer kirkens bønner ned gjennom alle hennes pilgrimsferder: «… Amen. Ja, kom, Herre Jesus!» (Åp 22,20). JK 17.4