«I de dager sto døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken. Han sa: ‘Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!’” (Matt 3,1-2). JK 121.1
Døperen Johannes ble opplært av Gud i ørkenen. Han tilegnet seg kunnskap om Gud gjennom naturen. Under veiledning av Guds Ånd studerte han de profetiske skriftene. Både dag og natt var Kristus gjenstand for hans studie. Til slutt ble hele hans sinn, hjerte og sjel fylt av vidunderlige åpenbaringer. JK 121.2
Han så Kongen i all sin skjønnhet og tapte seg selv helt av syne. Han så Majestetens hellighet og visste at han selv var mangelfull og uverdig. Det var Guds budskap han skulle forkynne. Det var i Guds kraft og rettferdighet han skulle stå fast. Han var klar til å gå ut som himmelens budbærer, uten frykt for mennesker, fordi han hadde sett den Guddommelige. Han kunne stå fryktløs frem for jordiske monarker, fordi han med ærefrykt hadde bøyd seg for kongenes Konge. JK 121.3
Det var ikke med lange argumenter og høytflyvende teorier at Johannes forkynte det himmelske budskapet. Alarmerende og alvorlig, men full av håp, ble røsten hans hørt fra villmarken: «… Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!» (Matt 3,2). En ny forunderlig kraft grep folket. Hele nasjonen ble oppildnet. Store menneskemengder samlet seg i ørkenen. JK 121.4
I denne tidsalderen, rett før Jesu annet komme i himmelens skyer, må et arbeid som det Johannes gjorde, bli utført. Gud kaller på mennesker som vil forberede et folk til å bli stående på Herrens store dag. Som et folk som tror på Kristi snare åpenbaring, har vi et budskap å forkynne: «… Gjør deg rede til å møte din Gud! …” (Am 4,12). Vårt budskap må være like direkte som budskapet til Johannes. Han irettesatte konger for deres ugudelighet. Selv om hans liv var i fare, nølte han ikke med å forkynne Guds ord. Vår forkynnelse i denne tiden må utføres med samme troskap. JK 121.5
For å kunne gi et slikt budskap som Johannes forkynte, må vi ha den samme åndelige erfaringen. Det samme arbeidet må gjøres i oss. Vi må feste blikket på Gud, og mens vi ser på Ham, må vårt ego svinne hen. JK 121.6