«For ingenting har dere fått det, for ingenting skal dere gi det videre» (Matt 10,8). JK 129.1
Alle de rike gavene som menneskene mottar fra Gud, tilhører fremdeles Ham. Alle de vakre og verdifulle gavene Han har gitt oss, er for å teste vår takknemmelighet, og lodde dybden av vår kjærlighet til Ham. Enten det er rikdom eller intelligens, skal de villig bli lagt ned som et offer for Jesu føtter. JK 129.2
Da Kristus befalte disiplene sine til å gå ut i hele verden og forkynne evangeliet for alle mennesker, var befalingen å videreformidle kunnskapen om Hans nåde. Noen går ut for å forkynne; noen har andre talenter. JK 129.3
Ikke alle kan gi store gaver. Ikke alle kan gjøre store gjerninger og praktfulle bragder; men alle kan praktisere selvfornektelse, og alle kan åpenbare Frelserens uselviske karakter. Noen kan komme med store gaver til Herrens skattkammer, andre har bare smuler; men hver gave gitt i oppriktighet er akseptert av Herren. JK 129.4
Mange ville bli overrasket over hvor mye som kunne vært oppspart til Guds sak ved selvfornektelse. De små summene spart ved oppofrende gjerninger, vil gjøre mer for å bygge opp Guds verk enn større gaver vil gjøre, som ikke har kostet noen selvoppofrelse. JK 129.5
Gavmildhetens ånd er himmelens ånd. Kristi selvoppofrende kjærlighet ble åpenbart på korset. Der ga Han alt Han hadde, seg selv inkludert, for at menneskeheten kunne bli frelst. Kristi kors appellerer til veldedighet blant alle Frelserens etterfølgere. De prinsippene som åpenbares der, er å gi. Verdens prinsipper er begjær etter rikdom. JK 129.6
Evangeliets lys, som skinner fra Kristi kors, irettesetter selviskhet. Mange av Guds folk står i fare for å bli fanget av verdens begjærlighet. De burde forstå at det er Hans barmhjertighet som mangedobler formuen deres slik at de kan gi. På den måten gjør Han menneskene til redskaper som Han bruker for å fordele sine velsignelser på jorden. Gud ga tiendesystemet for at menneskene kunne bli som sin Skaper, velvillig og uselvisk i karakter, og til slutt bli delaktig med Kristus i den evige, herlige belønningen. JK 129.7