Go to full page →

Veid på himmelens vekt, 29. mai LFDH 157

«Herren er en Gud som allting vet, han prøver hver gjerning.” 1 Sam 2, 3. LFDH 157.1

Herren er en Gud som vet. I sitt ord blir han omtalt som én som prøver menneskene, deres karakterutvikling og alle deres motiver, om de er gode eller onde. ... LFDH 157.2

Det er av evig interesse for alle å granke sitt eget hjerte og å utvikle alle gudgitte evner. Vi bør alle huske at det finnes ikke noe motiv i noe menneskehjerte som Herren ikke ser klart. Alles motiver blir prøvd så omhyggelig som om deres skjebne var avhengig av utfallet. ... Gud i himmelen er sannferdig, og det finnes ingen plan, uansett hvor innviklet den er, eller motiv, uansett hvor godt skjult det er, som han ikke klart forstår. Han leser de skjulte innfall hos hver enkelt. LFDH 157.3

Mennesker kan planlegge uærlige handlinger for fremtiden. De tror Gud ikke forstår. Men på den store dag når bøkene blir åpnet, og hvert menneske blir dømt etter det som står skrevet der, vil disse handlinger stå fram som de er. ... LFDH 157.4

Mange trenger å overveie ordene: «TEKEL — «veid” er du på vekten og funnet for lett.” Dan 5, 27. Guds hellige, evige, uforanderlige lov er den norm som alle vil bli bedømt etter. Loven avgrenser hva vi skal gjøre og ikke gjøre, ved å si: Du skal og du skal ikke. Loven er oppsummert i de to store prinsipper: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.” Luk 10, 27. LFDH 157.5

Dette betyr akkurat hva som står skrevet. Hvor få som er beredt til å stå overfor Guds lov på den store domsdagen. ... Menneskene blir veid opp mot Guds lov og funnet for lette. LFDH 157.6

Vi blir opplyst av lovens bud, men ingen blir rettferdiggjort ved dem. Av natur er vi veid og funnet for lette. Men Kristus er vår mellommann, og ved å ta imot ham som vår frelser, kan vi gjøre krav på løftet: «Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» Rom 5, l. 40RH March 8, 1906 LFDH 157.7