«La ikke noe råttent snakk komme over leppene. Si bare det som er godt, og som tjener til å bygge opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.” Ef 4, 29. LFDH 176.1
Apostelen er klar over at vi er tilbøyelige til å misbruke talens gave og gir råd for bruken av den: «La ikke noe råttent snakk komme over leppene,» sier han. «Si bare det som er godt, og som tjener til å bygge opp.» Ordet «råttent» betyr her ethvert ord som vekker et inntrykk som bryter med de hellige prinsipper i sann og usmittet kristendom, alle uttalelser som fordunkler vårt syn på Kristus og fjerner sann medfølelse og kjærlighet fra sinnet. Det omfatter urene antydninger, som kan føre til store synder dersom de ikke øyeblikkelig blir avvist. Alle er forpliktet til å stenge veien for råtten tale. LFDH 176.2
Det er Guds hensikt at Kristi herlighet skal komme til syne i hans barn. I all sin lære fremstilte Kristus rene og uforfalskede prinsipper. Han syndet ikke, og det ble heller ikke funnet svik i hans munn. Det fløt stadig hellige og foredlende sannheter fra hans lepper. Han talte slik ingen mennesker har talt, med en varme som rørte hjertet.... Sannheten døde aldri på hans lepper. Uten frykt blottstilte han hykleriet hos prester og ledere, fariseere og saddukeere.... LFDH 176.3
Det store ansvar som er knyttet til bruken av talens gave, blir gjort helt klart for oss i Guds ord. «Etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig” (Matt 12, 37), sa Kristus. Og salmisten spør: «Herre, hvem kan gjeste ditt telt, hvem får bo på ditt hellige fjell? Den som gjør rett og er hel i sin ferd og ærlig i tanke og tale, som ikke bruker sin tunge til sladder, ikke gjør ondt mot sin neste og ikke vanærer sin frende.” Sal 15, 1—3. LFDH 176.4
Vi bør fremme en bønnens ånd og lære tungen til å tale riktige ord, som vil velsigne istedenfor å gjøre motløs. ... Vi bør tale om Guds godhet, miskunn og kjærlighet, og legge bort alle vantro ord og alt som er billig og alminnelig. Våre ord bør være kloke ord, som ikke kan dømmes. Da vil vi få erfare Guds fred. 28MS 151, 1898 LFDH 176.5