«Tal alltid vennlige ord, men la dem ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.” Kol 4, 6. LFDH 181.1
Elskverdighet er en av Åndens dyder. Det er et himmelsk trekk. Englene gir aldri etter for lidenskaper; de er aldri misunnelige eller selviske. Intet hardt eller uvennlig ord slipper over deres lepper. Dersom vi skal ferdes sammen med englene, må vi også få et renere og mer elskverdig sinn. LFDH 181.2
Guds sannhet skal høyne alle som tar imot den, forfine deres smak og hellige deres dømmekraft. Ingen kan være en kristen uten å ha Kristi ånd; og dersom han har Kristi ånd, vil det komme til syne i et foredlet og elskverdig vesen. Han vil være hellig i karakter. Hans ferd vil være tekkelig, og hans ord uten svik. Han vil nære den kjærlighet som ikke blir oppbrakt, som er tålmodig og velvillig, som håper alt og tåler alt. ... LFDH 181.3
De som kaller seg Kristi etterfølgere og ikke desto mindre er harde, uvennlige og uhøflige i ord og ferd, har ikke lært av Jesus. ... Det er så lite vennlighet og elskverdighet i noen bekjennende kristnes oppførsel at det blir talt ille om deres gode trekk. Kanskje er det ingen tvil om deres oppriktighet. Kanskje er det ingen som setter spørsmålstegn ved deres rettskaffenhet. Men oppriktighet og rettskaffenhet gjør ikke opp for vennlighet og elskverdighet. Den kristne skal være medfølende så vel som sannferdig, vennlig og omsorgsfull så vel som rettskaffen og ærlig. . . . LFDH 181.4
Når sannhet og rettferd er utfylt med virkelig elskverdighet, blir livet ikke bare nyttig, men også vakkert og fylt med vellukt. Vennlige ord, et hyggelig blikk, en glad mine, gir den kristne en tiltrekningskraft som gjør at hans innflytelse er nesten uimotståelig. I selvforglemmelse, i det lys, den fred og den lykke som han stadig gir til andre, finner han sann glede. LFDH 181.5
La oss glemme oss selv og stadig forsøke å glede andre, og lette deres byrder ved ømme og vennlige handlinger, ved uselvisk kjærlighet. La det uvennlige ord være usagt. La den selviske ringeakt for andres lykke vike plassen for kjærlig sympati. Denne hensynsfulle omtanke, som begynner i hjemmet og strekker seg mye videre enn familiekretsen, bidrar vesentlig til livets lykke. Mangelen på dette utgjør en ikke liten del av livets ulykke. 37 ST July 16, 1902 LFDH 181.6