«Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv!” 2 Kor 13, 5. LFDH 224.1
Vi kan gjøre krav på mandighet alt etter hvordan vi bruker de krefter Gud har gitt oss. Medlemmene av den menneskelige familie har rett til betegnelsen menn og kvinner bare i den grad de bruker sine talenter til andres beste. Det er i tjeneste for andre at et menneske er nærmest knyttet til Gud. Den som er tro mot sin gudgitte manndom, vil ikke bare gjøre sine medmennesker lykkelige i dette liv, men vil hjelpe dem til å få del i lønnen i livet som kommer. . . . LFDH 224.2
Vi blir bedt om å elske Gud over alle ting, med vår makt, vårt sinn og vår styrke, og vår neste som oss selv. Dette kan vi ikke gjøre uten å fornekte oss selv. Å fornekte seg selv vil si å styre vår ånd når lidenskapen kjemper for herredømmet, å være tålmodig når barna er trege og oppfører seg slemt og plagsomt, å stå på pliktens grunn selv om andre svikter. Det betyr å ta ansvar hvor og når som helst det er påkrevd, ikke for å vinne bifall, ikke av «politiske» hensyn, men for Mesterens skyld. Han har gitt alle sine etterfølgere et oppdrag å utføre med usvikelig troskap. Å fornekte seg selv betyr å gjøre godt når vi er tilbøyelige til å tjene og behage oss selv. Det vil si å arbeide tålmodig og glad for andres vel, selv om vår innsats tilsynela-tende ikke blir verdsatt. . . . LFDH 224.3
Kjære medkristne! Vi må omhyggelig granske vårt liv for å se om Guds ord er vår rettesnor. Tar vi Kristus med oss når vi reiser oss fra bønnen? Står kristendommen vakt om våre leppers dør? Er vi fylt med interesse og medfølelse for dem som trenger hjelp? Søker vi oppriktig en klarere forståelse av Guds vilje, slik at vi kan la lyset skinne for andre? Er vår tale tekkelig? Er vår oppførsel preget av kristen verdighet? ... LFDH 224.4
Vi bør huske at vi stadig behøver å være omgjordet med årvåkenhet og bønn. Så lenge vi ser på Kristus, er vi trygge, men det øyeblikk vi stoler på oss selv, er vi i stor fare. Den som er i harmoni med Gud, vil stadig vende seg til ham for å få hjelp. 4RH July 11, 1907 LFDH 224.5