«Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror.” Matt 18, 15. LFDH 293.1
«Fremfor alt skal dere elske hverandre inderlig,” skriver apostelen (1 Pet 4, 8). Vi skal ikke lytte til rykter om en bror eller søster. Når vi hører en bebreidelse, må vi vise stor forsiktighet, og spørre den som ytrer anklagen om han har gitt akt på Guds ord i denne sak. Kristus har gitt oss tydelige retningslinjer for hva vi skal foreta oss. Vi skal gå til vår bror og gjøre ham oppmerksom på hans feil på tomannshånd. Vi må ikke unnskylde oss med at det ikke er noe ondt mellom oss og den anklagede. Kristi råd er så klare og tydelige at denne unnskyldning er ugyldig. LFDH 293.2
Uansett om klagemålet er mellom deg og den som anklagen gjelder, er Kristi påbud det samme. Din bror trenger hjelp. Fortell ham, og ingen andre, at det går rykter om ham. Gi ham mulighet til å forklare seg. Kanskje er ryktene falske. Kanskje kan vanskelighetene løses ved en enkel forklaring. Slik bør vi behandle alle som man tror er på villspor. LFDH 293.3
«Dersom noen blir grepet i et feiltrinn, må dere som lever ved Ånden, vise ham til rette,» skriver Paulus. «Men gjør det med varsomhet, og pass deg selv, så ikke du også blir fristet.» Gal 6, 1. ... Disse ord er et påbud fra himmelen som vi bør følge i vårt daglige liv. Dersom en eller annen er på villspor, bør vi ikke innvie andre mennesker i dette, men gå til vedkommende på en ømhjertet og respektfull måte, slik vi gjerne ville bli behandlet selv, og fortelle ham om hans feil. Dersom han ikke får vite om sin synd, og det i stedet blir spredt ond mistanke blant andre, dersom det ikke blir gjort noe for å redde den villfarne ved å fortelle ham om faren, hvordan vil da Gud se på dem som gjør en slik ondsinnet gjerning? LFDH 293.4
«Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste,” erklærer Gud. Rom 3, 10. Alle har den samme syndige natur. Alle er tilbøyelige til å begå feil. Ingen er fullkommen. Herren Jesus døde for de villfarne, slik at de kunne bli tilgitt. Det er ikke vår oppgave å fordømme. Kristus kom ikke for å dømme, men for å frelse. 21 MS 31,1911 LFDH 293.5