«Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Joh 8, 12. LFDH 320.1
De som følger Jesus, vil samarbeide med Gud. De vil ikke gå i mørke, men finne den sanne vei hvor Jesus, verdens lys, går foran. Og som de vender sine skritt mot Sion og går fram i tro, vil de få en lys erfaring i det som hører Gud til. Kristi misjon, som for de fleste er innhyllet i en tåke av uklarhet, men som ikke desto mindre førte ham fra Guds trone til det mysteriøse kors på Golgata, vil utfolde seg mer og mer for deres sinn. De vil innse at i Kristi offer finner vi kilden til og prinsippet som ligger til grunn for alle andre kjærlige handlinger. ... LFDH 320.2
Jesus lærte sine etterfølgere at de stod i gjeld til både jøder og grekere, til de kloke og de uforstandige. Han lot dem forstå at raseskille, kastevesen og alle andre grenser menneskene har trukket opp, ikke blir anerkjent av himmelen, og derfor ikke skulle ha noen innflytelse på deres forkynnelse av evangeliet. Kristi disipler skulle ikke skille mellom venner og fiender, men se alle mennesker som naboer som trenger hjelp. De skulle betrakte verden som sitt arbeidsfelt, og søke å frelse de fortapte. LFDH 320.3
Jesus har gitt hver enkelt et arbeid. Han har revet oss ut fra den trange krets som selviskheten har foreskrevet, visket ut landegrenser og alle kunstige sosiale skillelinjer. Han setter ingen begrensninger for misjonsiveren, men pålegger sine etterfølgere å dra til verdens fjerneste deler. ... LFDH 320.4
Herren Jesus er vår styrke. Hans Ånd skal inspirere oss. Når vi overgir oss i hans hender for å spre lyset til andre, vil våre forråd aldri bli uttømt, for Jesu Kristi makt står til vår rådighet. Vi får del i hans fylde og mottar den nåde som ikke har noen grenser. Vår frelses høvding lærer oss for hvert steg at den levende tro kan gripe all makt. «Uten meg kan dere intet gjøre,» sier han. Men samtidig erklærer han at vi «skal gjøre større gjerninger enn dem, for nå går jeg til Faderen.» 15RH Oct. 30, 1894 LFDH 320.5