«Jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett, Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg.» Joh 17, 23. LFDH 58.1
Det synes nesten å være altfor godt å tro at Faderen kan elske og virkelig elsker et hvilket som helst medlem av den menneskelige familie slik som han elsker sin Sønn. Men vi har forsikringen om at han gjør det, og denne forsikringen skulle fylle oss alle med glede, skape den høyeste ærbødighet for Gud og gjøre oss grenseløst takknemlige. Guds kjærlighet er ikke noe usikkert eller uvirkelig, men en levende realitet. 32 MS 31, 1911 LFDH 58.2
Universets skaper sier at han vil elske dem som tror på hans enbårne Sønn som deres personlige frelser, like høyt som han elsker sin Sønn. Endog her og nå gir han oss denne ufattelige gunstbevisning i ubegrenset mål. ... Etter alt det han har lovt oss i det liv som skal komme, overøser han oss også med kongelige gaver i dette livet. Fordi vi er gjenstand for hans nåde vil han at vi skal glede oss over alt det som vil foredle, utvide og oppløfte vår karakter. Det er hans plan å gjøre oss beredt for de himmelske saler der oppe. 33 Fe 234 LFDH 58.3
De som lever i et nært samfunn med Jesus, vil han sette inn i ansvarsfulle stillinger. Den tjener som gjør det beste han kan for sin Herre, får tillatelse til fortrolig samvær med ham som han elsker å være lydig mot. Når vi med troskap utfører våre plikter, kan vi bli ett med Kristus, for de som er lydige mot Guds bud, kan fritt tale med ham. Den som på den mest fortrolige måten samtaler med sin guddommelige leder, har den mest opphøyde forståelse av hans storhet og er mest lydig mot hans befalinger. 344 BC 1168 LFDH 58.4
I et menneskes liv er det både hellige og hverdagslige ting som må gjøres. Noen er opptatt med sine forretninger, andre i ordets tjeneste og atter andre i ulike virksomheter. Men når et men neske gir seg selv til Kristus og elsker Gud av hele sitt hjerte, sinn, sjel og makt, så utfører det sin tjeneste med en helligelse som omfatter hele dets vesen. . . . Det erkjenner hvem alle dets evner og det selv tilhører. Denne helligelse gjør at en hellig ferd vil prege personens liv og gjøre ham vennlig, mild og høflig. Alt det han gjør, er preget av hellighet. . . . Med Kristus som lærer blir han utdannet for den høyere utdannelse der oppe. 35MS 21, 1911 LFDH 58.5