«Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.» 2 Kor 5, 21. LFDH 15.1
Rettferdighetens Gud sparte ikke sin egen Sønn. ... Over-tredelsen av Guds lov ble med hele sin vekt av skyld lagt på vår borgsmann. Det krevdes full forsoning. Hvor godt passer ikke Jesaias ord når han sier: «Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom». Hans sjel ble gjort til et offer for synd. «Men han ble såret for våre overtredelser, og knust for våre misgjerninger.» Jes 53, 10.5. LFDH 15.2
For vår overtredelses skyld måtte Jesus lide lovens straff til dens ytterste grense for å tilfredsstille rettferdighetens krav fullt ut. Loven er ikke opphevet. Den har ikke mistet en tøddel av sin kraft. Den står i stedet fram i hellig verdighet. Kristi død på korset er et vitnesbyrd om dens uforanderlighet. Dens krav er blitt oppfylt og dens autoritet opprettholdt. LFDH 15.3
Gud sparte ikke sin enbårne Sønn. Han gav ham fullt ut for oss alle for at han skulle kunne vise dybden av sin kjærlighet til menneskene. «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd.” Joh 1, 39. Se ham døende på korset. Se ham som var lik med Gud, spottet og hånet av folkemengden. Se ham i Getsemane, bøyd under vekten av hele verdens synd. LFDH 15.4
Ble straffen forminsket fordi han var Guds Sønn? Ble vredens skåler holdt tilbake fra ham som ble gjort til synd for oss? Uten avkortning ble straffen lagt på vår guddommelig-menneskelige stedfortreder. LFDH 15.5
Hør hans rop: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!» Mark 15, 34. Han ble behandlet som en synder for at vi skulle bli behandlet som rettferdige, så at Gud kunne være rettferdig og likevel rettferdiggjøre synderen.... LFDH 15.6
Den kjærlighet som finnes mellom Faderen og hans Sønn, kan ikke beskrives. Den er uten mål og grense. Gud så i Kristus skjønnheten og fullkommenheten av den karakterstorhet som er i ham selv. Himlene undre seg og jorden forundres, for Gud sparte ikke sin egen Sønn, men gav ham helt og fullt for å bli gjort til synd for oss, for at de som tror, må bli en Guds rettferdighet i ham.... LFDH 15.7
Menneskelig språk strekker ikke til om vi forsøker å skildre Guds kjærlighet, Vi tror det, vi fryder oss over det, men vi kan ikke fatte det. 14MS 31, 1911. LFDH 15.8