Morgenen etter stod Jakob tidlig opp. Han tok den steinen han hadde hatt under hodet, reiste den som en minnestein og helte olje over den. I samsvar med datidens skikk ved vik-tige begivenheter reiste Jakob et min-nesmerke om Guds nåde, så han kunne stanse på dette hellige stedet og tilbe Gud når som helst han drog forbi. Han kalte stedet Betel — «Guds hus”. I dyp takknemlighet gjentok han for seg selv at Gud ville være med ham, og gav så dette høytidelige løfte: «Vil Gud være med meg og bevare meg på denne ferden, vil han gi meg brød å spise og klær å ha på meg, og la meg komme vel hjem igjen til min fars hus, så skal Herren være min Gud. Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus; og av alt du gir meg, skal jeg gi deg tiende.» AoO1 168.3
Jakob prøvde ikke å stille betingelser til Gud. Herren hadde allerede lovt ham fremgang. Jakobs løfte kom fra et hjerte som var fylt med takknemlighet over forsikringen om Guds kjærlighet og nåde. Han følte at Gud hadde krav på ham, og at de spesielle tegn han hadde fått på Guds godhet, krevde gjengjeld. Enhver velsignelse vi får del i, forplikter oss til å takke ham som er alle gode gavers giver. AoO1 168.4
Den kristne bør ofte se tilbake på sitt liv og med takknemlighet minnes de mange ganger Gud har hjulpet og holdt ham oppe i trengsler, åpnet utveier når alt så mørkt og trøstesløst ut, og styrket ham når han holdt på å gi opp. Han bør se dette som bevis på himmelske englers omsorg. Med tanke på disse talløse velsignelser bør han ofte spørre seg selv i ydmykhet og takknemlighet: «Hvordan kan jeg gjengjelde Herren for alle hans velgjerninger mot meg?»2 AoO1 168.5
Vår tid, våre evner, vår eiendom — alt bør helliges til ham som har betrodd oss disse velsignelser. Hver gang vi opplever en spesiell utfrielse eller nye, uventede gunstbevisninger, bør vi erkjenne Guds godhet, ikke bare ved å uttrykke vår takknemlighet med ord. Men på samme måte som Jakob bør vi gi gaver til Guds sak. Likesom vi ustanselig mottar velsignelser, bør vi hele tiden gi. AoO1 168.6
«Av alt du gir meg, skal jeg gi deg tiende,” sa Jakob. Skal vi som har del i evangeliets fulle lys og privilegier, nøye oss med å gi mindre enn de som levde under den gamle pakt, og som ikke hadde de samme fortrinn? Nei, i samme grad som vi nyter større velsignelser, øker også våre forpliktelser. Men dette er ingen brukbar målestokk. For det er nytteløst å legge matematiske mål på den tid, de midler og den hengivenhet vi skal gi igjen for en kjærlighet så bunnløs og en gave så ufattelig. En tiendedel til Kristus! For en ynkelig almisse og et skammelig vederlag for det som har kostet så uendelig mye! Fra korset på Golgata ber Kristus om uforbeholden overgivelse. Alt det vi eier, alt det vi er, må være helliget Herren. AoO1 169.1