Det var et ødslig og berglendt område, et tilholdssted for ville dyr og et skjulested for røvere og drapsmenn. Ensom og ubeskyttet bøyde Jakob seg i fortvilelse mot jorden. Det var midnatt. De som gjorde livet meningsfylt for ham, var borte, utsatt for fare og død. Bitrest av alt var tanken på at det var hans egen synd som hadde brakt de uskyldige i fare. Med rop og tårer bad han inntrengende til Gud. AoO1 178.4
Plutselig kjente han at en sterk hånd ble lagt på ham. Først trodde han at det var en fiende som stod ham etter livet, og han prøvde å fri seg fra angriperen. I mørket kjempet de to om overtaket. Ikke et ord ble sagt. Jakob satte inn alle sine krefter og gav ikke etter et eneste øyeblikk. Mens han kjempet for livet, veltet skyldfølelsen inn over ham, og han så seg selv som en synder som var skilt fra Gud. Men i sin ytterste nød mintes han Guds løfter, og av hele sin sjel tryglet han om nåde. AoO1 178.5
Kampen fortsatte nesten til daggry. Da rørte den fremmede ved hofteskålen hans, og øyeblikkelig bie han en krøpling. Først da ble han klar over hvem motstanderen var. Han visste at han hadde kjempet med en himmelsk budbærer. Det var altså derfor de nesten overmenneskelige anstrengelser ikke hadde strukket til. Det var Kristus, «paktens engel”, som hadde åpenbart seg for Jakob. AoO1 179.1
Jakob var nå invalid og hadde store smerter. Men han ville ikke slippe taket. Nedbøyd og angrende klynget han seg til engelen, idet «han gråt og bad om nåde»,1 og tryglet om en velsignelse. Han trengte en forsikring om at synden var tilgitt. Tross store smerter mistet han ikke dette målet av syne. Hans besluttsomhet vokste, og troen ble sterkere og mer utholdende helt til det siste. AoO1 179.2
Engelen prøvde å gjøre seg fri, idet han utbrøt: «Slipp meg, for morgenen gryr!” Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» Hadde dette vært sagt i formastelig selvsikkerhet, ville Jakob øyeblikkelig ha mistet livet. Men det var en frimodig tillit hos et menneske som innrømmet sin egen uverdighet, og likevel stolte på Gud som er trofast og som holder sin pakt. AoO1 179.3
Jakob kjempet med engelen og vant. Gjennom ydmykelse, anger og over-givelse seiret dette syndige, feilende og dødelige menneske i kampen med himmelens Gud. Han klamret seg skjelvende til hans løfter. I sin uende-lige kjærlighet kunne Gud ikke avvise synderens bønn. AoO1 179.4
Det feilgrep som hadde ført til Jakobs synd da han ved et bedrag skaffet seg førstefødselsretten, stod nå helt klart for ham. Han hadde ikke satt sin lit til Guds løfter, men hadde ved egne anstrengelser prøvd å virkeliggjøre det som Gud ville ha sørget for i sin tid og på sin måte. Som tegn på at Jakob hadde fått tilgivelse, fikk han et nytt navn til minne om seieren, i stedet for sitt tidligere navn som minnet om hans synd. Engelen sa: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.” AoO1 179.5