Men Gud var likevel i ferd med å åp-ne fengselsporten for ham. Kongen av Egypt hadde en natt to drømmer som syntes å handle om en og samme begi-venhet, og som etter alt å dømme varslet en stor katastrofe. Han var ikke i stand til å tyde drømmene, så de var årsak til stadig uro i hans sinn. Spåmennene og de vise i riket kunne heller ikke tyde drømmene. AoO1 201.1
Kongens uvisshet og bekymring ble bare større for hver dag, og engstelsen spredte seg i hele slottet. Den opp-hissede stemningen fikk munnskjenken til å minnes det som hadde skjedd i forbindelse med den drømmen han selv hadde hatt. Dermed kom han til å tenke på Josef, og han angret sin glemsomhet og utakknemlighet. Han informerte straks kongen om hvordan han selv og bakermesteren hadde fått drømmene sine tydet av en hebraisk fange, og hvordan forutsigelsene var gått nøyaktig i oppfyllelse. AoO1 201.2
Det var ydmykende for farao å måtte vende ryggen til sine egne spåmenn og de viseste menn i riket og rådspørre en fremmed slave. Men han var villig til å ta imot en hvilken som helst hjelp hvis han bare kunne få ro i sinnet. Øyeblikkelig ble det sendt bud etter Josef. Han tok av seg fangedrakten og klippet håret, for det hadde vokst seg langt under det vanærende fengselsoppholdet. Så ble han ført frem for kongen. AoO1 202.1
Da sa farao til Josef: «Jeg har hatt en drøm, og det er ingen som kan tyde den. Men nå har jeg hørt om deg at bare du får høre en drøm, tyder du den med det samme.» Josef svarte: «Jeg rår ikke for det. Bare Gud kan gi svar som spår lykke for farao.» Josefs svar viste hans ydmykhet og tro på Gud. På en beskjeden måte fraskrev han seg æren av å ha noen ekstraordinær visdom. «Jeg rår ikke for det.» Gud alene kunne forklare hemmelighetene for kongen. AoO1 202.2
Så fortalte farao hva han hadde drømt. «Jeg drømte at jeg stod ved Nilens bredd. Da kom det opp av elven sju kuer, fete og fine å se til; og de gav seg til å beite i elvegresset. Etter dem kom det opp sju andre kuer som var tynne og magre og fryktelig stygge å se til. Så stygge kuer har jeg aldri sett i hele Egypt. Og de magre, stygge kuene åt opp de sju første fete kuene. Men da de hadde satt dem til livs, kunne det ikke merkes på dem; de var like stygge å se til som før. Da våknet jeg. Men jeg sovnet igjen, og i drømme så jeg sju fulle og gode aks som vokste på ett og samme strå. Etter dem skjøt det opp sju andre aks, som var tørre og tynne og svidd av østavinden. De tynne aksene slukte de sju gode aksene. Dette fortalte jeg til spåmennene, men ingen kunne forklare meg det.» AoO1 202.3
Deretter svarte Josef: «Faraos drømmer har en og samme mening. Det Gud vil gjøre, har han kunngjort for farao.» Det skulle komme sju år med stor overflod. Markene og hagene ville gi rikere grøde enn noen gang før. Men etter en tid ville det komme sju hungersår, så all overfloden skulle bli glemt i Egypt, og uårene skulle arme ut landet. AoO1 202.4
At drømmen ble gjentatt, var et bevis på at oppfyllelsen var sikker og at den ville skje snart. «Nå skulle farao se seg ut en vis og forstandig mann og sette ham over Egypt. Og så skulle han innsette tilsynsmenn utover landet til å kreve inn femteparten av grøden i Egypt i de sju år det er overflod. De skal samle alle matvarene i disse gode årene som kommer, og under faraos ledelse skal de lagre matkorn i byene og ta vare på det der. Kornet skal tjene til forsyning for landet i de sju uår som kommer over Egypt, så folket ikke går til grunne av sult.” AoO1 202.5
Tolkningen var så innlysende og selvfølgelig og forslaget så fornuftig at troverdigheten ikke kunne dras i tvil. Men hvem skulle få i oppdrag å gjennomføre planen? Her var et klokt valg avgjørende for at folket skulle overleve. Kongen var bekymret. Han tok tid til å overveie spørsmålet. Gjennom munnskjenken fikk han vite om den klokskap Josef hadde lagt for dagen i måten å styre fengslet på. Det var tydelig at han hadde fremragende administrative evner. Munnskjenken som nå bebreidet seg selv, prøvde å bøte på sin tidligere utakknemlighet ved å anbefale Josef på det varmeste. AoO1 203.1