Glade tok de fatt på hjemreisen. Simeon og Benjamin var med, og dy-rene var tungt lastet med korn. Alle syntes at de hadde kommet velberget fra de farer som de hadde følt seg om-gitt av. Men de hadde bare nådd ut-kanten av byen da de ble innhentet av Josefs husholder som tiltalte dem strengt: «Hvorfor gjengjelder dere godt med ondt? Hvorfor har dere stjålet sølvbegeret mitt? Det er jo det begeret som min herre drikker av, og som han bruker til å spå med. Dette var dårlig gjort av dere!” Dette bege-ret ble tillagt den egenskap at det kun-ne avsløre en hvilken som helst gift som ble helt i det. På den tiden ble et slikt beger verdsatt meget høyt som et vern mot giftmord. AoO1 211.2
«Hvorfor taler du slik, min herre? » spurte de. «Gud fri og bevare dine tje-nere fra å gjøre noe slikt! Du ser, de pengene vi fant øverst i sekkene våre, hadde vi med oss tilbake til deg fra Kanaan. Hvorfor skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus? Den av dine tjenere som det blir funnet hos, han skal dø, og vi andre skal være min herres treller.» AoO1 211.3
«Vel, la det bli som dere sier!” sa husholderen. «Den det finnes hos, skal være min trell; men dere andre skal være uten skyld.» Undersøkelsen begynte med det samme. Så skyndte de seg og løftet sekkene ned på jorden, og åpnet hver sin sekk. Egypteren undersøkte nøye hver sekk, idet han begynte med Ruben og tok dem i rekkefølge ned til den yngste. Begeret ble funnet i Benjamins sekk. AoO1 211.4
Brødrene rev i stykker klærne sine som tegn på grenseløs fortvilelse. Langsomt drog de tilbake til byen. De hadde selv dømt Benjamin til livslangt slaveri. Nå fulgte de egypteren tilbake til Josefs bolig der han fremdeles oppholdt seg, og bøyde seg igjen til jorden for ham. «Hva er det dere har gjort?» spurte han. «Vet dere ikke at jeg kan finne ut det som er skjult?” Josef ønsket å få dem til å innrømme sin synd. Han hadde aldri påstått at han hadde overnaturlige evner, men lot dem tro at han kunne lese hemmelighetene i deres liv. AoO1 211.5
«Hva skal vi svare, herre?» sa Juda. «Hva kan vi si, og hvordan kan vi vise at vi er uskyldige når Gud har funnet skyld hos dine tjenere? Se, vi er dine treller, herre, både vi og han som be-geret ble funnet hos.» Men Josef sa: «Gud fri meg fra å gjøre slikt! Den som hadde begeret, han skal være min trell; men dere andre kan dra hjem til deres far i fred.” AoO1 211.6
I sin dype fortvilelse gikk nå Juda helt bort til Josef. «Hør meg, herre!» sa han. «La din tjener få tale et ord til deg, og bli ikke harm på meg! Du er jo som farao.» Med gripende veltalenhet skildret han nå farens sorg over tapet av Josef, og hans betenkeligheter med å la Benjamin reise med dem til Egypt, fordi han var den eneste sønnen han hadde igjen etter Rakel, som han hadde elsket så høyt. AoO1 212.1
Så fortsatte han: «Skal jeg nå kom-me hjem til ham uten at vi har gutten med oss, så blir det hans død, med det samme han ser at gutten ikke er med. Vi kommer til å sende vår far, din tje-ner, gammel og grå, med sorg ned i dødsriket. For jeg, din tjener, tok på meg å svare for gutten hos min far. Jeg sa: «Kommer jeg ikke hjem igjen til deg med ham, skal jeg stå i skyld til deg alle mine dager.» La derfor meg bli igjen istedenfor gutten og være din trell, herre! La ham fare hjem igjen sammen med brødrene sine! For hvor-dan kunne jeg komme hjem til far når gutten ikke var med? Jeg orket ikke å se på den sorg som da ville ramme min far.” AoO1 212.2
Josef var tilfreds. Han hadde sett fruktene av sann anger hos sine brød-re. Da han hørte Judas storsinnede tilbud, gav han beskjed om at alle unntagen disse mennene skulle forlate rommet. Så gråt han høyt og sa: «Jeg er Josef! Er far i live ennå?» AoO1 212.3
Brødrene stod urørlige, stumme av forskrekkelse. Herskeren over Egypt var altså deres bror Josef som de hadde misunt og planlagt å drepe, og som de til slutt hadde solgt som slave! Hele den grusomme behandlingen de hadde gitt ham, stod igjen levende i deres minne. De husket hvordan de hadde foraktet drømmene hans og gjort sitt ytterste for å hindre at de ble oppfylt. Likevel hadde de altså gjort sin del for å oppfylle disse drømmene. Nå var de fullstendig i hans makt, og han ville sikkert hevne det onde han hadde lidd. AoO1 212.4
Da Josef så deres angst og forvirring, sa han vennlig: «Kom hit til meg!» Da de kom nærmere, fortsatte han: «Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere.” Han syntes at de hadde lidd nok for sin grusomhet mot ham. Derfor prøvde han å fjerne deres frykt og minske deres bitre selvbebreidelse. AoO1 212.5
«Nå har vi hatt to uår i landet, og ennå i fem år til skal det verken pløyes eller høstes. Men Gud sendte meg i forveien for dere fordi han ville la en rest av dere være igjen på jorden og berge mange levende gjennom nøden. Så er det da ikke dere, men Gud som har sendt meg hit. Han har satt meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til styrer over hele Egypt. Skynd dere nå og dra hjem til far og si: Så sier din sønn Josef: «Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, og dryg ikke! Du skal få bo i Gosen og være i nærheten av meg, både du og dine barn og dine barnebarn, med ditt småfe og storfe og alt det du eier. Og jeg skal sørge for deg der - for det kommer ennå fem uår — så verken du eller ditt hus eller noen av dine skal lide nød.» Nå ser dere med egne øyne, både dere og min bror Benjamin, hvem det er som taler til dere.” AoO1 212.6
«Så kastet Josef seg om halsen på sin bror Benjamin og gråt; og Benjamin gråt i armene hans. Han kysset alle sine brødre og gråt mens han omfavnet dem. Siden talte hans brødre med ham.» De bekjente ydmykt sin synd og bad ham inderlig om tilgivelse. De hadde lenge lidd under angst og dårlig samvittighet, og nå gledet de seg over at han likevel var i live. AoO1 213.1
Nyheten om det som hadde hendt, ble snart kjent for kongen. Han var ivrig etter å vise sin takknemlighet mot Josef, og stadfestet innbydelsen til hans familie på denne måten: «Det beste som fins i hele Egypt, det skal tilhøre dere.” AoO1 213.2
Brødrene ble sendt bort med rikelige forsyninger, med vogner og alt som trengtes for å flytte familiene og hus-folket til Egypt. Benjamin fikk enda kosteligere gaver enn de andre. Josef var redd for at det kunne bryte ut trette mellom dem under hjemreisen. I det øyeblikk da de skulle dra, gav han dem derfor denne formaning: «La det ikke bli tretting på veien!” AoO1 213.3