Mens denne bestemmelsen enda stod ved makt, fikk Amram og Jokebed en sønn. De var gudfryktige israelitter av Levi-stammen. Det var en vakker gutt, og da foreldrene trodde at tiden for Israels utfrielse nærmet seg, og at Gud ville sende sitt folk en befrier, ble de enige om ikke å ofre barnet. Troen på Gud gjorde dem sterke, og de lot seg ikke skremme av kongens ordre. AoO1 224.4
Moren klarte å holde barnet skjult i tre måneder. Da hun skjønte at det ikke lenger var trygt å beholde ham, flettet hun en liten kurv av siv og tettet den med jordbek og tjære. Så la hun ham i kurven og satte den mellom sivet ved elvebredden. Hun torte ikke passe på den selv for ikke å sette sitt eget og barnets liv i fare. Men Mirjam, søsteren til gutten, holdt seg i nærheten. Hun lot som hun ikke hadde noe med det å gjøre, men i virkeligheten fulgte hun nøye med hva som ville skje med den lille broren hennes. AoO1 224.5
Det var også andre som holdt vakt. I sine inderlige bønner hadde moren overlatt barnet i Guds hender, og usynlige engler våket over stedet. Det var også engler som ledet faraos datter. Hun ble nysgjerrig da hun fikk øye på den lille kurven, og da hun så det vakre barnet, var hun øyeblikkelig klar over hva som hadde skjedd. Barnets gråt vakte medynk hos henne, og hun følte medlidenhet med den ukjente moren som hadde tydd til denne utvei for å redde livet til det vesle barnet. Hun bestemte seg for å redde gutten, og hun ville selv adoptere ham. Han skulle bli hennes egen sønn. AoO1 224.6
Mirjam hadde ubemerket fulgt med i alt som foregikk. Da hun så at barnet ble behandlet med ømhet, våget hun seg nærmere, og til slutt sa hun: «Skal jeg gå og hente en hebreerkone som gir bryst, så hun kan fostre opp barnet for deg?» Det fikk hun straks lov til. Så skyndte hun seg hjem til moren med den gledelige nyheten, og fulgte henne så til faraos datter. «Ta denne gutten og fostre ham opp for meg! Jeg skal lønne deg for det,» sa prinsessen. Gud hadde hørt morens bønner. Hun ble belønnet for sin tro. AoO1 225.1
Det var med dyp takknemlighet hun tok fatt på sin kjærkomne oppgave som hun nå kunne utføre under trygge forhold. Trofast benyttet hun denne anledningen til å oppdra gutten for Gud. AoO1 225.2
Hun var sikker på at han var utsett til en stor gjerning, og hun visste at han snart måtte overleveres til sin kongelige stemor, der han ville komme under en innflytelse som kunne lede ham bort fra Gud. Derfor var hun mer ivrig og omhyggelig med å oppdra ham enn de andre barna. Hun anstrengte seg for å fylle sinnet hans med gudsfrykt og med kjærlighet til sannhet og rettferdighet. Med alvor bad hun om at han måtte bli bevart mot enhver nedbrytende påvirkning. Hun visste hvor tåpelig og syndig det var å dyrke andre guder. På et tidlig tidspunkt lærte hun ham å bøye seg og be til den levende Gud, den eneste som kunne høre ham og hjelpe ham i alle vanskeligheter. AoO1 225.3
Hun beholdt gutten så lenge hun kunne, men var forpliktet til å gi ham fra seg da han var omkring tolv år. Fra den enkle hytten som hittil hadde vært hans hjem, ble han ført til kongens slott, til faraos datter, og han ble som en sønn for henne. Men selv her bevarte han de inntrykk han hadde mottatt som barn. Han glemte ikke det moren hadde lært ham. Det var et vern mot den stolthet, vantro og last som florerte ved hoffet. AoO1 226.1
Denne ene hebraiske kvinnen øvde en vidtrekkende innflytelse, og det til tross for at hun bare var en landflyktig slave. Hele Moses’ fremtidige liv, den store misjon han skulle utføre som leder for Israel, vitner om hvor viktig en kristen mors oppgave er. Det finnes ikke noen gjerning som kan sidestilles med den. I meget stor utstrekning holder hun barnas skjebne i sine hender. Hun arbeider med å utvikle sinn og karakter, ikke bare for dette liv, men for evigheten. Det hun sår, vil vokse opp og bære frukt til godt eller til ondt. Hennes oppgave er ikke å male en vakker skikkelse på et lerret eller meisle den i marmor, men hun skal prege Guds bilde i en menneskesjel. AoO1 226.2
Særlig i barnas første år er det hun som former deres karakter. De inntrykk de mottar i den tiden, vil de be-holde gjennom hele livet. Fra barna er ganske små, bør foreldrene innrette undervisningen og oppdragelsen med det målet for øye at de skal bli gudfryktige. De er overlatt til vår om-sorg for at vi skal oppdra dem til å bli Guds arvinger som skal regjere med ham gjennom evigheten, ikke for å sitte på en jordisk kongetrone. AoO1 227.1
Enhver mor bør vite at de anledninger hun har fått, er uvurderlige. Hen-nes verk vil bli prøvd på den store regnskapsdagen. Da vil det vise seg at mange feilgrep og forbrytelser er en følge av uvitenhet og forsømmelse hos dem som hadde som sin spesielle plikt å lede barna inn på rett vei. Da vil det også vise seg at mange som har opplyst verden med sitt talent, med sannhet og hellighet, kan takke en be-dende kristen mor for de prinsipper som var den egentlige forutsetning for deres innflytelse og fremgang. AoO1 228.1