Med belte om livet, sko på føttene og stav i hånden stod Israels folk tause og fylt av ærefrykt, mens de håpet og ventet på at kongen skulle gi tillatelse til å dra av sted. AoO1 260.1
Før morgenen grydde, var de på marsj. Etter hvert som åpenbarelsen av Guds makt under plagene hadde tent troens flamme hos slavefolket, og spredt redsel blant undertrykkerne, hadde israelittene samlet seg i Gosen. Selv om flukten skjedde plutselig, var det allerede gjort nødvendige tiltak for å organisere og lede den veldige folkemassen som var inndelt i grupper med bestemte ledere. AoO1 260.2
Så drog de ut, omkring seks hundre tusen mann foruten kvinner og barn. En stor flokk av alle slags folk fulgte med. I denne mengden var det ikke bare slike som var drevet av tro på Israels Gud. Langt flere ønsket bare å flykte fra plagene, eller de fulgte med av nysgjerrighet eller eventyrlyst, Disse var en stadig hindring og en sna-re for Israel. AoO1 260.3
Folket tok også med seg en veldig drift av småfe og storfe. Dette tilhørte israelittene, for de hadde ikke solgt sine eiendeler til kongen, slik egypter-ne hadde gjort. Jakob og sønnene hans hadde i sin tid ført småfeet og storfeet med seg til Egypt, og der hadde buskapen formert seg meget sterkt. Før folket forlot Egypt, oppfordret Moses dem til å kreve en godtgjørelse for alt gratis arbeid de hadde gjort. Egypterne var så oppsatte på å bli kvitt dem, at de ikke satte seg imot dette. Slavefolket kunne dra bort fra sine undertrykkere tungt lastet med bytte. AoO1 260.4
Denne dagen dannet slutten på den historiske utvikling som var blitt åpenbart for Abraham i profetiske syner flere århundrer i forveien. «Det skal du vite, at dine etterkommere skal bo som innflyttere i et land som ikke hører dem til. De skal trelle for folket der og underkues av det i fire hundre år. Men det folket de må trelle for, vil jeg også dømme, og siden skal de dra ut med mye gods.»1 De fire hundre år var nå slutt. «Den samme dagen førte Herren israelittene ut av Egypt, flokk for flokk.” AoO1 260.5
Ved avreisen fra Egypt førte de med seg Josefs ben. Det var en høytidelig forpliktelse, et Guds løfte som lenge hadde ventet på å bli oppfylt, og som gjennom de mørke trelldomsår hadde vært en påminnelse om Israels utfrielse. AoO1 261.1