Moses kjente godt det blinde og forvendte folket som han var satt til å lede. Han visste om de vanskeligheter han ville møte. Men han hadde lært at han måtte ha hjelp fra Gud for å bevare kontrollen over folket. Han bad derfor om en klarere åpenbaring av Guds vilje og en forsikring om hans nærvær. AoO1 304.2
«Du sier at jeg skal føre dette folket opp. Men jeg får ikke vite hvem du vil sende med meg, enda du har sagt at du kjenner meg ved navn, og at jeg har funnet nåde hos deg. Er det så at du har godvilje for meg, så vis meg dine veier, så jeg kan lære deg å kjenne og finne nåde hos deg. Kom i hu at dette er ditt eget folk!» AoO1 304.3
Svaret lød: «Jeg selv skal gå med, og jeg vil føre deg til ro.” Men enda var Moses ikke tilfreds. Det plaget ham å tenke på de fryktelige følger hvis Gud overlot Israel til deres hardhet og ubotferdighet. Han kunne ikke holde ut tanken på at hans vei skulle skilles fra deres. Derfor bad han om at Gud på ny ville ta folket til nåde, og at det synlige tegnet på hans nærvær fortsatt måtte lede dem på ferden. «Hvis ikke du selv går med, så la oss slippe å dra herfra! Hvordan kan jeg vite at du har godvilje for meg og ditt folk uten at du går med oss, så jeg og ditt folk får ære framfor alle folkeslag på jorden?” AoO1 304.4
Enda sluttet ikke Moses å bønnfalle Herren. Hver gang hadde han fått bønnesvar, og han lengtet etter enda større tegn på Guds velvilje. Og nå bad han om noe som ingen før hadde bedt om: «La meg da få se din herlighet!» AoO1 304.5
Gud avviste det ikke som noe for-mastelig, men kom med dette trøsterike utsagn: «Jeg vil gå forbi deg i all min godhet.” Ikke noe menneske kan i sin jordiske tilstand se Guds herlig.. het og leve. Men Moses fikk forsikring om at han bare ville få se så mye av Guds herlighet som han kunne tåle. Igjen ble han kalt opp på fjellet. Deretter tok han som hadde skapt verden, som «flytter fjell før noen vet av det”,4 og stilte denne støvets skapning, denne sterke troens mann, i en fjellkløft mens Guds herlighet og all hans godhet drog forbi. AoO1 306.1
Denne erfaring, og fremfor alt løftet om Guds nærvær, var for Moses en forsikring om at den gjerning han var kalt til, ville lykkes. Han verdsatte dette langt mer enn all lærdom i Egypt og alt han hadde oppnådd som folkeleder og hærfører. Ingen jordisk makt eller menneskelig dugelighet og kunnskap kan erstatte Guds stadige nærvær. AoO1 306.2
For overtrederen er det forferdelig å falle i den levende Guds hender. Men Moses stod alene i Den Eviges nærhet uten å frykte, for hans sinn var i harmoni med Skaperens vilje. I Salmenes bok leser vi: «Hadde jeg hatt urett i sinne, ville Herren ikke ha hørt meg.» «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, i pakten med ham får de rettledning.»5 AoO1 306.3
Gud sa om seg selv: «Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff.” AoO1 306.4
«Da falt Moses straks på kne, bøyde seg til jorden og tilbad.” På ny bad han om at Gud måtte tilgi sitt folks urettferdighet og ta imot det som sin arv, og han ble bønnhørt. Gud lovte å fornye sin pakt med Israel og for deres skyld gjøre undere som det ikke hadde vært make til på hele jorden eller hos noe folkeslag. AoO1 306.5
Førti dager og netter ble Moses på fjellet. I hele denne tiden oppholdt han livet på mirakuløs måte slik som første gang. Ikke noe menneske fikk lov til å dra opp sammen med ham, og ingen måtte nærme seg fjellet så lenge Moses var borte. Gud hadde bedt ham lage to steintavler som han tok med seg opp på fjellet. Igjen skrev Herren paktens ord, de ti bud, på tavlene. AoO1 306.6
I den lange tiden Moses var sammen med Gud, hadde ansiktet hans gjenspeilt Herrens herlighet. Uten at Moses selv visste om det, strålte ansiktet hans av en sterk glans da han kom ned fra fjellet. Et lignende lys strålte også fra Stefanus da han ble ført frem for dommerne, og «alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som en engels ansikt».6 AoO1 306.7
Aron og folket vek tilbake for Moses, og de var redde for å komme bort til ham. Moses så deres forvirring og redsel, men han visste ikke grunnen. Derfor bad han dem komme nærmere. Han la frem for dem Guds tilbud om forsoning og forsikret dem om at Gud hadde tatt dem til nåde igjen. AoO1 306.8
Moses snakket vennlig og inntrengende til dem, og til slutt våget en av dem å nærme seg. Han var så fylt av ærefrykt at han ikke kunne si noe. I stedet pekte han på ansiktet til Moses og deretter opp mot himmelen. Moses forstod hva han mente. Folkets skyldfølelse og kjenslen av Guds mishag gjorde at de ikke kunne tåle det himmelske lyset som ville ha fylt dem med glede dersom de hadde vært lydige. Skyldfølelse skaper frykt. Den som er kvitt syndebyrden, ønsker ikke å skjule seg for himmelens lys. AoO1 307.1
Moses hadde mye å fortelle folket. Han syntes synd på dem fordi de var redde. Derfor la han et slør over ansiktet hver gang han vendte tilbake til leiren etter å ha vært i Guds nærhet. AoO1 307.2
Gud ønsket at dette klare lyset skulle gi Israel et inntrykk av lovens opphøyede og hellige natur og av evangeliets herlighet, slik det er åpenbart i Kristus. Mens Moses var på fjellet, gav Gud ham ikke bare lovtavlene, men fremstilte også frelsesplanen for ham. Moses så at de bilder og symboler som hørte til i det jødiske religions system, symboliserte Kristi offer. AoO1 307.3
Det var ikke bare lovens herlighet som kastet glans over ansiktet til Moses, men like meget det himmelske lyset fra Golgata. Dette guddommelige stråleskjær var et bilde på herligheten i den pakten som Moses var den synlige formidler av, en representant for den virkelige mellommann. AoO1 307.4
Den herlighet som gjenspeilte seg i ansiktet til Moses, er et bilde på de velsignelser som Guds folk skal motta gjennom Kristi midlertjeneste. Den vitner om at jo nærmere forbindelse vi har med Gud, og jo klarere vi forstår hans krav, desto mer fullstendig vil vi bli forvandlet etter hans bilde, og desto lettere vil vi få del i guddommelig natur. AoO1 307.5
Moses var et forbilde på Kristus. På samme måte som Israels mellommann dekket ansiktet fordi folket ikke tålte glansen fra det, dekket Kristus, den sanne mellommann, sin guddommelighet med menneskelighet da han kom til jorden. Hvis han hadde vært kledd i himmelens stråleglans, ville han ikke ha fått kontakt med menneskene i deres syndige tilstand. De ville ikke ha tålt herligheten av hans nærvær. Han fornedret seg og tok på seg «syndige menneskers skikkelse»7 for å nå den falne menneskehet og lofte den opp. AoO1 307.6