I den første avdeling, som ble kalt Det hellige, var skuebrødsbordet, lysestaken og røkofferalteret. Bordet med skuebrødene stod på nordsiden. Det var omgitt av en gyllen krans og var belagt med rent gull. På dette bordet skulle prestene hver sabbat legge tolv brød. De skulle ordnes i to stabler og stenkes med røkelse. Brødene ble regnet for å være hellige, og når de ble fjernet, skulle prestene spise dem. På sørsiden stod den sjuarmede lysestaken med de sju lampene. Armene var prydet med kunstferdige blomster som forestilte liljer og var laget av et massivt gullstykke. AoO1 322.1
Ettersom det ikke fantes vinduer i helligdommen, forekom det ikke at alle lampene var slokt på én gang, men gav lys dag og natt. Like foran forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste og Guds umiddelbare nærvær, stod røkelsesalteret av gull, der presten skulle brenne røkelse morgen og kveld. På alterets horn ble det strøket litt blod fra syndofferet, men på den store soningsdagen ble blodet stenket over selve alteret. Gud selv tente ilden, og den ble vernet med hellig omhu. Dag og natt var helligdommen fylt med røkelse som kunne merkes langt utenfor. AoO1 322.2
Bakenfor det indre forhenget var Det aller helligste, midtpunktet for den symbolske soningstjenesten, bindeleddet mellom himmelen og jorden. I dette rommet stod paktkisten som var av akasietre og belagt innvendig og utvendig med rent gull og omgitt av en gullkrans. Der lå steintavlene hvor Gud selv hadde skrevet de ti bud. Derfor ble den kalt paktkisten eller lovkisten, ettersom de ti bud var grunnlaget for pakten mellom Gud og Israel. AoO1 322.3
Lokket på den hellige kisten kaltes soningsstedet og var laget av massivt gull. Over det var det reist to gullkjeruber, en i hver ende, Den ene vingem på hver engel var hevet, mems den andre dekket skikkelsem som tegn på ærefrykt og ydmykhet.2 Denne holdningen hos kjerubene. Som hadde ansiktet vendt mot hverandre mens de i ærbødighet så ned mot kisten, var et bilde på den ærefrykt som de himmelske englena viser Guds lov. eg var også et uttrykk for deres interesse for frelsesplanen. AoO1 322.4
Over soningsstedet var herlighets» skyen, åpenbarelsen av Guds nærvær. Det var mellom kjerubene at Gud meddelte sin vilje. Til visse tider lød det en rost fra skyen som meddelte Guds budskap til øverstepresten. Enkelte ganger skinte et lys over engelen på høyre side som tegn på anerkjennelse eller godtagelse. Eller det hvilte en sky over engelen til venstre som tegn på mishag eller forkastelse. AoO1 323.1
Guds lov som ble oppbevart i kisten, var den store rettesnor for rettferdighet og dom. Denne loven dømte synderen til døden. Men over loven var soningsstedet som åpenbarte Guds nærvær, der den angerfulle synderen kunne få tilgivelse i kraft av forsoningen. Det er i Kristi verk for vår frelse, som ble symbolsk fremstilt gjennom helligdomstjenesten, at «godhet og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre».3 AoO1 323.2
Ikke noe språk kan beskrive herlig-heten i helligdommen — de gullbelagte veggene som gjenspeilte lyset fra gulllysestaken, de vakre fargene i de rikt broderte tepper med engleskikkelser vevd inn, bordet og røkofferalteret som glitret i rent gull. Bak det andre forhenget stod den hellige kisten med de mystiske kjeruber, og over den åpenbarte Gud sitt nærvær. Likevel var alt dette bare et svakt gjenskinn av herligheten i Guds tempel i himmelen, det store midtpunktet for menneskets gjenløsning. AoO1 324.1
Det tok omkring et halvt år å bygge helligdommen. Da den var fullført, undersøkte Moses nøye alt det byg-ningsmennene hadde gjort. Han sam-menlignet det med modellen han hadde sett på fjellet og den beskrivelsen Gud hadde gitt. «Moses så på alt det som var gjort, og se, nå var det fullført. Slik som Herren hadde befalt, hadde de gjort det. Og Moses velsignet dem.” AoO1 324.2
Folkemengden stimlet ivrig sammen omkring helligdommen for å ta den i øyesyn. Mens de stod der og beundret det de så, senket skystøtten seg over stedet, «og Herrens herlighet fylte helligdommen». Gud åpenbarte seg i sin storhet, og til å begynne med kunne selv ikke Moses gå inn der. Folket ble dypt grepet da de så at Gud hadde godtatt deres verk. Det kom ikke noen høyrøstede gledesutbrudd, men alle var grepet av ærefrykt. Lykken de følte, strømmet over i gledestårer, og med lavmælte stemmer takket de Gud for at han hadde tatt bolig iblant dem. AoO1 324.3