Go to full page →

To slags lover AoO1 340

Hvis menneskene hadde respektert Guds lov slik den var gitt til Adam etter syndefallet, opprettholdt av Noah og etterlevd av Abraham, ville det ikke ha vært behov for omskjærelses-ritualet. Og dersom Abrahams etterkommere hadde holdt pakten som omskjærelsen var et pant på, ville de aldri blitt forledet til avgudsdyrkelse. Heller ikke ville det ha vært nødvendig for dem å oppleve slaveriet i Egypt. De ville ha husket Guds lov, og det ville ikke ha vært nødvendig å forkynne den fra Sinai eller skrive den på steintavler. Hadde folket fulgt prinsippene i de ti bud, ville det heller ikke ha vært behov for de til-leggsforskriftene som Moses fikk. AoO1 340.3

Offersystemet som Gud hadde be-trodd Adam, var også blitt forkvaklet av hans etterkommere. Overtro, av-gudsdyrkelse, grusomhet og tøylesløshet hadde fordervet den enkle og meningsfylte tjenesten Gud hadde gitt forskrifter om. Gjennom langvarig samkvem med avgudsdyrkere hadde Israels folk blandet mange hedenske skikker inn i gudsdyrkelsen. Ved Sinai gav Gud dem derfor bestemte instrukser om offertjenesten. Da møteteltet var reist, talte han til Moses fra skyen over soningsstedet og gav ham fullstendig veiledning om offersystemet og den gudstjenesteform som skulle foregå i helligdommen. Slik fikk Moses seremoniloven som han skrev i en bok. Men tibudsloven som Gud hadde talt fra Sinai, hadde Herren selv skrevet på steintavler, og disse ble omhyggelig oppbevart i paktkisten. AoO1 340.4

Mange forsøker å blande disse to systemer sammen. De bruker bibel-tekster som taler om seremoniloven for å bevise at moralloven er avskaffet. Men det er å forvrenge Skriften. Forskjellen mellom de to systemene er klar og tydelig. Seremonisystemet bestod av symboler som viste frem til Kristus, hans offer og hans prestetje-neste. AoO1 340.5

Jødene skulle holde seremoniloven med dens ofringer og forordninger inntil forbildet møtte virkeligheten i Kristus, Guds lam som bærer verdens synd. Da skulle alle ofringene ta slutt. Denne loven ble opphevet da Kristus naglet den til korset. Men om tibudsloven sier Salmenes bok: «I evighet, Herre, varer ditt ord, det står fast i himmelen.” Og Kristus selv sier: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå — før alt er skjedd.»2 AoO1 341.1

Her forteller Kristus ikke bare hva Guds lov krevde tidligere eller på hans egen tid, men at disse kravene skulle stå fast så lenge himmelen og jorden består. Guds lov er like uforanderlig som hans trone, og til alle tider vil den hevde sine krav overfor menneskeheten. AoO1 341.2

Om loven som ble forkynt fra Sinai, sier profeten Nehemja: «Du steg ned på Sinai-fjellet og talte med dem fra himmelen. Du gav dem rette ordninger og pålitelige lover, gode forskrifter og bud.» Og Paulus, hedningenes apostel, sier: «Så er da loven hellig, og budet er hellig, rett og godt.»3 Dette kan ikke gjelde annet enn tibudsloven, for det er den loven som sier: «Du skal ikke begjære.» AoO1 341.3

Mens Jesu død gjorde ende på loven om forbilder og skygger, reduserte den ikke på noen måte våre forpliktelser overfor moralloven. Men den kjensgjerning at Kristus måtte dø for å sone for overtredelse av loven, viser at den er uforanderlig. AoO1 341.4

De som hevder at Kristus kom for å oppheve Guds lov og gjøre Det gamle testamente ugyldig, oppfatter den jø-diske tidsalder som en mørk periode og fremstiller hebreernes religion som om den bestod utelukkende av former og seremonier. Men dette er feil. Gjennom hele bibelhistorien som viser Guds handlemåte med hans utvalgte folk, lyser sporene av den store Jeg Er. Aldri har han gitt menneskene et tydeligere vitnesbyrd om sin makt og herlighet enn da han alene ble anerkjent som Israels konge og gav loven til sitt folk. Her var det et septer som ingen menneskehånd hadde løftet, og den verdige måten Israels usynlige konge ledet på, var ubeskrivelig opphøyet og ærefryktinngytende. AoO1 341.5