Folket gledet seg over at de skulle få bo i et så deilig land, og de lyttet ivrig til speidernes rapport for ikke å gå glipp av et eneste ord. «Vi kom inn i det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig med melk og honning, og dette er frukten som vokser der.» Folk var begeistret, og de var mer enn villige til å gjøre som Herren sa og dra opp og ta landet i eie. AoO1 360.5
Men etter at speiderne hadde for talt hvor vakkert og fruktbart landet var, begynte alle unntatt to å utmale de vanskeligheter og farer som ventet israelittene hvis de forsøkte å erobre Kanaan. De fortalte om de mektige folkeslag som holdt til i de forskjellige deler av landet, og sa at de store byene var omgitt av murer og at innbyggerne var uovervinnelige. De fortalte også at de hadde sett kjemper, etterkommere av Anak, og at det ville være nytteløst å tenke på å erobre landet. AoO1 360.6
Dermed forandret stemningen seg. Håpet og motet vek plassen for feighet og frykt etter hvert som speiderne gav uttrykk for vantro. Det var Satan som gjorde dem motløse. Dette kastet en dyster skygge over hele forsamlingen. Plutselig hadde de glemt Guds mektige kraft som hans utvalgte folk så ofte AoO1 361.1
hadde erfart. Folket tok seg ikke tid til ettertanke. De regnet ikke med at når Gud hadde ledet dem så langt, ville han også gi dem landet. De syntes å ha glemt den forunderlige måten Gud hadde utfridd dem fra deres undertrykkere på, hvordan han hadde banet vei for dem gjennom havet og tilintetgjort faraos hær som forfulgte dem. De satte Gud helt ut av betraktning og oppførte seg som om de var nødt til å klare seg utelukkende ved våpenmakt. AoO1 361.2
I sin vantro begrenset de Guds makt og stolte ikke på ham som hittil hadde ledet dem. De gjentok bare sine tidligere feilgrep og kritiserte Moses og Aron. Dette var altså slutten på alle deres lyse forhåpninger! Slik var det landet de hadde reist den lange veien fra Egypt for å ta i eie! De anklaget lederne for å ha ført folket bak lyset og ledet Israel ut i vanskeligheter. Folket var ute av seg av skuffelse og fortvilelse. Plutselig lød det et høyt klagerop midt i summingen av vrede røster. AoO1 362.1
Kaleb oppfattet situasjonens alvor. Han stilte seg modig på Guds side og gjorde sitt ytterste for å motvirke den onde innflytelsen fra sine troløse medarbeidere. Han klarte å få folket til å være stille et øyeblikk mens han prøvde å gi dem håp og mot ved å fortelle om det gode landet. Han motsa ikke det som var sagt. Murene var høye og kanaaneerne var sterke, men Gud hadde lovt Israel dette landet. «Vi vil dra opp og vinne landet. Vi skal nok få det i vår makt.” AoO1 362.2
Men de ti avbrøt ham og malte hind-ringene i enda mørkere farger enn tidli-gere. «Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for det er sterkere enn vi. ... Alle mennene vi så der, var store og sterke. Der så vi også kjemper, anakitter av kjempeætt. Vi syntes selv at vi var som gresshopper mot dem, og det samme syntes nok de.” AoO1 362.3
De hadde på forhånd slått inn på en gal vei og i trass satt seg opp mot Kaleb og Josva, mot Moses og mot Gud. Hvert nytt steg de tok, gjorde dem bare mer og mer trassige. De var fast bestemt på å motsette seg ethvert forsøk på å innta Kanaan. De fordreide sannheten for å opprettholde sin egen dårlige innflytelse. Det er et land som «gjør ende på dem som slår seg ned i det”, sa de. AoO1 362.4
Denne rapporten var ikke bare dårlig, men direkte falsk. Det var et klagemål uten logisk sammenheng. Speiderne hadde sagt at landet var rikt og fruktbart, og at innbyggerne var som kjemper. Men dette kunne ikke være riktig dersom forholdene var så ugunstige at landet «gjør ende på dem som slår seg ned i det”. AoO1 362.5