Moses reiste seg og gikk inn i møte-teltet, og Herren sa til ham: «Nå vil jeg slå dem med pest og drive dem bort. Og så vil jeg gjøre deg til et folk som er større og sterkere enn de.” Men igjen gikk Moses i forbønn for folket. Han kunne ikke gå med på at de ble utryddet, og at han selv ble til et stort folk. Derfor appellerte han til Herrens barmhjertighet da han sa: «Herre, vis nå din store makt, du som har sagt: Herren er langmodig og rik på miskunn. ... Tilgi nå i din store miskunn den synden dette folket har gjort, likesom du har tilgitt dem hele veien hit fra Egypt!» AoO1 364.4
Herren lovte å skåne Israel for øye-blikkelig tilintetgjørelse. Men på grunn av deres vantro og feighet kunne han ikke åpenbare sin makt og uskadeliggjøre deres fiender. I sin barmhjertighet påla han dem derfor å dra tilbake mot Rødehavet som den eneste sikre utvei. AoO1 364.5
Under opprøret hadde folket ropt: Bare vi hadde fått dø i Egypt eller her i ørkenen! Nå ville denne bønnen bli oppfylt, for Herren sa: «Jeg skal gjøre med dere slik dere selv har bedt meg om. Her i ørkenen skal likene av dere bli liggende, alle dere som ble mønstret, hver mann fra tjueårsalderen og oppover. ... Og barna som dere mente ville bli et bytte for fienden, dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne det landet som dere ringeaktet.” Med tanke på Kaleb sa han: «Men Kaleb, min tjener, har en annen ånd i seg, og han har fulgt meg trofast. Derfor lar jeg ham komme inn i det landet han har vært i; og etterkommerne hans skal få det til eiendom.» Likesom speiderne hadde brukt førti døgn på reisen, skulle nå Israels hærskarer vandre omkring i ørkenen i førti år. AoO1 364.6
Da Moses kunngjorde Guds beslutning for folket, ble deres raseri forvandlet til sorg. De visste at straffen var rettferdig. Gud lot de ti troløse speiderne bli rammet av pest, og de døde like for øynene på hele Israel. I deres skjebne leste folket sin egen dom. AoO1 365.1