Men frelsesplanen hadde en enda videre og dypere hensikt enn å frelse menneskene. Det var ikke utelukkende av den grunn Kristus kom til vår jord. Det var ikke bare for at innbyggerne i vår lille verden skulle få en riktig oppfatning av Guds lov. Det var også for å rettferdiggjøre Guds karakter overfor universet. Det var dette resultat av sitt offer — innflytelsen på fornuftsvesener på andre kloder og på menneskene — Jesus så frem til da han like før korsfestelsen sa: «Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.»10 AoO1 48.4
Kristi død for å frelse menneskene var ikke bare for å gjøre himmelen tilgjengelig for mennesker, men skulle overfor hele universet rettferdiggjøre den måten Gud og hans Sønn hadde behandlet Satans opprør på. Kristi død på korset ville slå fast at Guds lov er evig, og åpenbare syndens natur og de følger den fører med seg. AoO1 48.5
Helt fra begynnelsen hadde striden dreiet seg om Guds lov. Satan hadde forsøkt å påvise at Gud var urettferdig, at hans lov var mangelfull, og at hensynet til universets beste krevde at den måtte forandres. Når han angrep loven, var det for å tilintetgjøre opp-havsmannen. Denne kampen skulle vise om de guddommelige lovbud var mangelfulle og i behov av forandrin-ger, eller om de var fullkomne og ufor-anderlige. AoO1 50.1
Da Satan ble fjernet fra himmelen, besluttet han å gjøre jorden til sitt rike. Da han fristet Adam og Eva og vant over dem, trodde han at han hadde vunnet jorden til odel og eie. De har valgt meg til å herske over seg, sa han, og hevdet at det var umulig for syndere å få tilgivelse. Derfor var den falne slekt hans rettmessige undersåtter, og verden tilhørte ham. Men Gud gav sin Sønn, sin egen likemann, til å bære straffen for overtredelse. Slik sørget han for en utvei så menneskene kunne vinne tilbake Herrens gunst og det edenhjemmet de hadde mistet. Kristus påtok seg å frelse menneskene og redde verden fra Satans grep. Den store striden som begynte i himmelen, skal avgjøres nettopp i den verden som Satan gjør krav på. AoO1 50.2
Hele universet undret seg over at Kristus skulle ydmyke seg for å frelse mennesket som hadde falt, han som hadde reist fra stjerne til stjerne, fra verden til verden og hatt tilsyn med alt, og i sitt forsyn sørget for alt levendes behov i sitt enorme skaperverk. At han skulle gå med på å forlate sin herlighet og ta på seg menneskelig natur, var et mysterium de syndfrie skapninger i andre verdener lengtet etter å trenge inn i. AoO1 50.3
Da Kristus kom til vår jord i men-neskeskikkelse, var alle intenst inter-essert i å følge ham, idet han steg for steg vandret den blodbestenkte stien fra krybben til Golgata. Himmelen la merke til den hån og spott han måtte utholde, og visste at det var Satan som stod bak. Himmelens beboere merket seg hvert mottrekk som ble foretatt. Satan forsøkte hele tiden å trekke menneskeslekten dypere og dypere ned i mørke, sorg og lidelse, mens Kristus på sin side øvde sin innflytelse i motsatt retning. AoO1 50.4
De hellige skapninger var vitne til kampen mellom lys og mørke som stadig ble mer intens. Da Kristus i dødsangst på korset utbrøt: «Det er fullbrakt!» lød det et seiersrop gjennom alle bebodde verdener og gjennom selve himmelen. Den store strid som lenge hadde pågått i denne verden, var nå avgjort, og Kristus var seierherre. AoO1 50.5
Hans død hadde gitt avgjørende svar på spørsmålet om Faderen og Sønnen elsket menneskene så høyt at de ville vise selvfornektelse og selv oppofrelse. Satan hadde vist sin sanne natur som en løgner og manndraper. Det ble klart for enhver at hvis han hadde fått lov til å herske over de himmelske vesener, ville han ha vist den samme holdning som overfor de menneskene han hadde under sitt herredømme. Det lojale universet gav uttrykk for en samstemmig lovprisning av Guds ledelse. AoO1 50.6
Dersom hans lov kunne forandres, ville mennesket ha blitt frelst uten Kristi offer. Det faktum at det var nødvendig for Kristus å gi sitt liv for den falne slekt, er i seg selv et avgjø-rende bevis for at Guds lov ikke på noen måte fritar synderen for dens krav. Det er blitt påvist at syndens lønn er døden. Da Kristus døde, var Satans skjebne beseglet. Men hvis loven ble avskaffet på korset, som mange hevder, led Guds Sønn smerte og død bare for å gi Satan det han ønsket. Da ville ondskapens fyrste ha triumfert, for hans anklage mot Guds lederskap ville ha blitt bekreftet. At Kristus bar straffen for menneskets lovovertredelse, er for alle fornuftsvesener et vitnesbyrd om at loven er uforanderlig og at Gud er rettferdig, nådig og selvfornektende. Hans gren-seløse rettferdighet og barmhjertighet kommer til uttrykk i hans måte å lede på. AoO1 51.1