Etter at Gud hadde uttalt forban-nelsen, forlot Kain foreldrehjemmet. Først valgte han jorddyrking som le-vevei. Siden grunnla han en by som han kalte opp etter sin eldste sønn. Kain forlot Herren og kastet vrak på løftet om det gjenopprettede Eden. I stedet traktet han etter rikdom og for-nøyelse på jorden som var under syn-dens forbannelse, og var derfor den første blant de mange som har dyrket denne verdens gud. AoO1 60.1
Hans ætlinger utmerket seg ved materiell fremgang. Men de var like-gyldige overfor Gud og hans hensikt med menneskene. Lamek, Kains et-terkommer i femte ledd, føyde flerkoneri til den forbrytelsen Kain hadde gjort seg skyldig i. I hovmod og tross regnet han Guds løfte om å hevne Kain som en garanti for egen sikkerhet. Abel hadde vært gjeter, og hadde bodd i telt eller løvhytter. Nå fulgte Sets etterkommere i samme spor og regnet seg som «fremmede og utlendinger på jorden». Det var «et bedre land de lengtet etter: et himmelsk”.1 AoO1 60.2
En stund levde de to gruppene at-skilt. Kains slekt forlot sin første boplass og spredte seg ut over slettene og dalene. Der hadde Sets etterkom-mere bodd før de søkte opp i fjellene for å unngå den fordervelige innfly-telsen. Så lenge de levde atskilt, holdt de sin gudstro ren. Men etter som tiden gikk, blandet de seg mer og mer med innbyggerne i dalen. Dette sam-kvemmet hadde katastrofale følger. «Gudesønnene så at menneskedøtrene var vakre.” AoO1 60.3
Sets sønner var tiltrukket av Kains døtre, og pådrog seg Guds mishag ved å gifte seg med dem. Mange som hadde tilbedt Gud, ble lokket til synd, for fristelser omgav dem til stadighet. De mistet sin særpregede, hellige karakter. De blandet seg med fordervede mennesker og ble lik dem i sinnelag og oppførsel. Restriksjonene i det sjuende bud ble ikke påaktet, «og de tok noen av dem til koner, dem de helst ville ha”. Sets etterkommere hadde «slått inn på samme vei som Kain”. De var opptatt med verdslig vinning og nytelse og ringeaktet Herrens bud. «Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud,» ble det «mørkt i deres uforstandige hjerter». Derfor «overgav Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft».2 Synden spredte seg som en fortærende pest. AoO1 60.4
I nesten tusen år bodde Adam blant menneskene som et levende vitne om syndens følger. Trofast gjorde han sitt for å demme opp for bølgen av ondskap. Han hadde fått pålegg om å lære sine etterkommere Herrens vei, og omhyggelig tok han vare på det Gud hadde åpenbart for ham, og gjentok det for de slektledd som fulgte. For barn og barnebarn helt til niende slektledd fortalte han om menneskeparets hellige og lykkelige tilstand i Paradiset. Han minnet dem igjen og igjen om sitt eget fall, og forklarte hvordan Gud gjennom lidelse hadde lært ham nødvendigheten av å vise streng lydighet mot hans lov. Han fortalte dem også hva Gud i sin nåde hadde gjort for å frelse dem. Likevel var det bare et fåtall som aktet på det han sa. Ofte ble han møtt med bitre bebreidelser for den synd som hadde brakt slik ulykke over hans etterkommere. AoO1 60.5
Adams liv var preget av sorg, yd-mykelse og en dyp anger. Da han forlot Eden, var det med den tanke at han måtte dø. Dette fikk ham til å skjelve av gru. Første gang han møtte dødens virkelighet, var da Kain, hans eldste sønn, drepte sin bror. Angeren over hans egen synd og den dype sorgen som rammet ham da Abel døde og Kain ble forkastet, knuget ham i fortvilelse. Han ble vitne til den omfattende fordervelsen som til slutt førte til at verden ble ødelagt i en storflom. Riktignok hadde han reagert med forferdelse straks Skaperen felte dødsdommen over ham. Men etter å ha sett syndens følger i tusen år følte han likevel at Gud var barmhjertig da han gjorde ende på et liv i lidelse og sorg. AoO1 61.1