Da tårnet var delvis ferdig, ble en del av det tatt i bruk som bosted for konstruktørene. Andre deler ble inn-redet og utsmykket og deretter innviet til avgudene. Folket frydet seg over sin fremgang. De priste sine guder av gull og sølv og satte seg opp mot himmelens og jordens hersker. AoO1 99.6
Plutselig hendte det noe som gjorde at arbeidet som før hadde vært så vellykket, gikk helt i stå. Engler ble sendt for å tilintetgjøre bygningsmennenes planer. Tårnet hadde nådd en anselig høyde, og det var ikke lenger mulig for dem som arbeidet på toppen, å ha direkte kontakt med dem som var på jorden. Derfor var det på forskjellige steder plassert mellommenn som hadde til oppgave å formidle beskjed videre når det var behov for byggematerialer, eller når det gjaldt direktiver i forbindelse med arbeidet. AoO1 99.7
Men nettopp som meddelelsene gikk fra mann til mann, oppstod det språkforvirring slik at det ble bestilt materialer som ikke trengtes. Når be-skjedene nådde frem, var de ofte stikk motsatt av dem som opprinnelig var gitt. Følgen ble forvirring og fortvilelse. Hele virksomheten gikk i stå. Alt samarbeid ble umulig. Bygningsmennene kunne ikke gi noen forklaring på de merkelige innbyrdes misforståelser, og i raseri og skuffelse begynte de å legge skylden på hverandre. Deres forbund endte med strid og blodsutgytelse. Som et uttrykk for Guds mishag slo lynet ned og ødela den øverste del av tårnet. Menneskene fikk føle at det er en Gud som hersker i himmelen. AoO1 100.1
Inntil da hadde alle snakket samme språk. De som forstod hverandre, slo seg nå sammen i grupper. Noen drog i én retning, andre i en annen. «Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen.” Denne spredning var et middel til å befolke jorden. Slik ble Herrens hensikt oppnådd ved nøyaktig det samme middel som menneskene hadde brukt for å hindre den. AoO1 101.1
.Men dette ble et stort tap for dem som hadde satt seg opp mot Gud. Det var Herrens hensikt at menneskene skulle dra ut og bosette seg på forskjellige steder av jorden. De skulle bringe kunnskapen om hans vilje med seg så sannhetens lys kunne skinne for kommende slekter. Noah, rettferdighetens talsmann, levde i 350 år etter storflommen, Sem i 500. Slik fikk deres etterkommere anledning til å bli kjent med Guds krav og hans handlemåte med deres forfedre. Men de var uvillige til å høre på disse ubehagelige sannheter. De hadde ikke noe ønske om å eie kunnskap om Gud, og ved språkforvirringen ble de i stor grad avskåret fra samkvemmet med dem som kunne ha gitt dem lys. AoO1 101.2
De som hadde bygd på Babels tårn, hadde vist misnøye overfor Gud. I takknemlighet burde de ha husket hans barmhjertighet mot Adam og hans pakt med Noah. Men i stedet klaget de over hans strenghet da han drev det første menneskeparet ut av Eden og ødela verden med en storflom. Men samtidig med at de anklaget Gud for å være vilkårlig og streng, valgte de å bli styrt av en grusom tyrann. AoO1 102.1
Satan forsøkte å få menneskene til å forakte ofringene som var et forbilde på Kristi død. Etter hvert som menneskenes sinn ble formørket av avgudsdyrkelse, forledet han dem til å forfalske disse ofringer og til endog å ofre sine egne barn på avgudsaltrene. Idet menneskene fjernet seg fra Gud, ble de guddommelige egenskaper — rettferd, renhet og kjærlighet — erstattet med undertrykkelse, vold og brutalitet. AoO1 102.2
Menneskene i Babel hadde satt seg fore å opprette en styreform som var uavhengig av Gud. Blant dem var det også noen som fryktet Herren, men som var ført bak lyset av de ugudelige og dratt inn i deres renkespill. For deres skyld utsatte Herren sine straffedommer og gav folket tid til å avsløre sin sanne natur. Mens dette foregikk, gjorde de trofaste alt for å få dem til å oppgi sitt forsett. Men de hadde bestemt seg for å gjennomføre sine planer. AoO1 103.1
Hadde de fått lov å ture frem uhemmet, ville de ha demoralisert verden i dens barndom. Deres forbund var basert på opprør. Det var et rike grunnlagt med selvopphøyelse som mål, der Gud ikke skulle ha noe å si eller bli gjenstand for noen ære. Hadde dette forbund fått frie tøyler, ville det ha resultert i en stormakt som ville ha bannlyst rettferdigheten, og dermed freden, lykken og tryggheten. I stedet for Guds lov som er hellig, rett og god,5 prøvde menneskene å innføre lover som tjente deres egne selviske og grusomme hensikter. AoO1 103.2
De gudfryktige ropte til Herren og bad ham gripe inn. «Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde.» Av barmhjertighet mot verden tilintetgjorde han tårnbyggernes planer og ødela minnesmerket over deres overmot. I sin godhet forvirret han deres språk og satte dermed en stopper for deres opprørsplaner. AoO1 103.3
Gud bærer lenge over med mennes-kenes fordervede sinn og gir dem rik anledning til å vende om. Men han legger merke til alle deres forsøk på å trosse hans rettferdige og hellige vilje. Den usynlige hånden som holder herskerstaven, blir fra tid til annen rakt ut for å stanse urettferdigheten. Da får verden enda et ugjendrivelig bevis på at universets skaper, han som har grenseløs visdom, kjærlighet og sannhet, er den suverene hersker over himmel og jord, og at ingen kan ustraffet trosse hans makt. AoO1 103.4