I barmhjertighet mot Lucifer og hans tilhengere prøvde den medlidende Skaperen å få dem bort fra den ødeleggelsens avgrunn som de var i ferd med å rase ned i. Men hans barmhjer-tighet ble mistolket. Lucifer pekte på Guds langmodighet som bevis for hans egen overlegenhet og som et vink om at universets konge enda ville gå med på hans betingelser. Han hevdet at der-som englene bare ville stå fast på hans side, ville de enda kunne vinne alt det de ønsket seg. Han fortsatte innbitt å forsvare sin fremgangsmåte og kastet seg helt ut i kampen mot Skaperen. AoO1 17.4
På grunn av overtredelse ble Lucifer, «lysbæreren», som hadde hatt del i Herrens herlighet og stått ved Guds trone, til Satan, Guds og de hellige englers motstander. Han ble en ødelegger for dem som himmelen hadde betrodd i hans varetekt og til hans ledelse. AoO1 17.5
Med forakt avviste han de lojale englenes argumenter og inntrengende oppfordringer, og anklaget dem for å være bedratte slaver. Den gunst som Kristus ble gjenstand for, stemplet han som en urettferdig holdning både mot ham selv og mot alle de himmelske hærskarer. Han kunngjorde at han ikke lenger ville finne seg i dette inngrep i sine, egne og de andres rettigheter. Aldri mer ville han godkjenne Kristi overhøyhet. Han hadde satt seg fore å gjøre krav på den ære som han mente han var berettiget til, og å bli leder for dem som ville følge ham. AoO1 17.6
Han lovte å skape nye og bedre forhold med full frihet for alle som ville slutte seg til ham. Et stort antall engler gav til kjenne at de ville ha ham som sin leder. Smigret over den velvilje hans initiativ ble møtt med, håpet han å vinne alle englene over på sin side. Han håpet å bli jevnbyrdig med Gud selv og at himmelens hærskarer skulle lyde ham. AoO1 18.1
Fremdeles prøvde de lojale englene å få ham og alle som sympatiserte med ham, til på ny å bøye seg for Guds vilje. De fremholdt hva det endelige resultat ville bli om de avslo. Han som hadde skapt dem, kunne ta fra dem makten og straffe dem for deres dristige opprør. Ingen engel kunne med hell sette seg opp mot Guds lov, for den er like hellig som han selv. De oppfordret alle til å avvise Lucifers bedragerske tenkesett, og bønnfalt både ham og tilhengerne hans om øyeblikkelig å søke Gud og bekjenne den feil de hadde begått ved å tvile på hans visdom og myndighet. AoO1 18.2
Mange var innstilt på å rette seg etter dette råd, angre sin misnøye og på ny få del i Faderens og Sønnens aner-kjennelse. Men Lucifer var klar med et nytt bedrag. Den mektige opprøreren sa nå at de englene som hadde sluttet seg til ham, allerede hadde gått for langt til å kunne snu. Han hevdet at han kjente Guds lov, og han visste at Gud ikke ville tilgi. De som igjen ville gi seg inn under himmelens myndighet, ville bli fratatt sin ære og posisjon. Han for sin del var fast bestemt på aldri mer å anerkjenne Kristi myndighet. Nå var bare én vei åpen for ham og hans tilhengere, påstod han. De måtte hevde sin frihet og med makt vinne den retten som ikke frivillig var blitt gitt dem. AoO1 18.3
Det var sant at Satan selv hadde gått for langt til å kunne vende tilbake. Men slik var det ikke med dem som var blitt forblindet av hans bedrag. De inntren-gende råd fra de trofaste englene åpnet en håpets dør for dem. Hvis de hadde rettet seg etter advarselen, kunne de ha sluppet ut av Satans snare. Men stolthet, og beundring for ham som var deres leder, og ønsket om en uhemmet frihet, fikk makten over dem, og Guds kjærlighet og nåde ble ugjenkallelig forkastet. AoO1 19.1
Gud tillot Satan å fortsette sitt verk helt til misnøyen slo ut i åpent opprør. Det var nødvendig at han helt og fullt fikk utfolde sine planer, slik at alle kunne bli klar over hva som var hans egentlige hensikt. Som salvet kjerub hadde Lucifer hatt en fremtredende posisjon. Han var høyt elsket av de himmelske vesener, og han hadde en sterk innflytelse over dem. Guds le-derskap omfattet ikke bare himmelens beboere, men alle de verdener han had-de skapt. AoO1 19.2
Lucifer hadde regnet med at dersom han kunne få englene med i opprøret, ville han også få med seg alle skapte kloder. På en listig måte fremmet han sitt syn og prøvde å oppnå sin hensikt ved hjelp av spissfindige argumenter og rent bedrag. Hans evne til å bedra var overmåte stor. Ved å kle seg i falskhetens kappe sikret han seg en fordel. Alle hans handlinger var så gjennomtrengt av mystikk at det var vanskelig for englene å oppdage hva hans virk-somhet egentlig gikk ut på. Uten at hans planer ble fullt utviklet, kunne ikke ondskapen i dem avsløres. Hans misnøye ville ikke oppfattes som opp-rør. Endog de lojale englene kunne ikke gjennomskue hans sanne karakter eller se hva hans verk ville føre til. AoO1 19.3
Til å begynne med hadde Lucifer fremført sine fristelser på en slik måte at han unngikk å avsløre seg. De englene som han ikke kunne få helt over på sin side, beskyldte han for å være likeglade med de himmelske skapningers interesser. Han anklaget de lojale englene for det han selv var skyld i. Hans utspekulerte plan gikk ut på å skape uklarhet om Guds hensikter. Alt som var enkelt, hyllet han inn i mystikk, og ved listige forvrengninger skapte han tvil omkring de mest likefremme uttalelser fra Gud. Hans fremtredende posisjon som var så nært knyttet til Guds lederskap, gav hans fremstilling av saken desto større styrke. AoO1 19.4
Gud kunne bare benytte seg av midler som var helt i samsvar med sannhet og rettferdighet. Satan kunne derimot bruke slike midler som Gud var avskåret fra, nemlig list og bedrag. Han prøvde å forfalske Guds ord og stille hans lederskap i et feilaktig lys. Han hevdet at Gud ikke var rettferdig når han påla englene lover, at når han krevde underkastelse og lydighet av sine skapninger, prøvde han bare å opphøye seg selv. AoO1 19.5
Det var derfor nødvendig for Gud å gjøre det klart for de fullkomne skapninger i himmelen og i alle verdener at hans ledelse var rettferdig og hans lov fullkommen. Satan hadde gitt inntrykk av at han selv prøvde å fremme det gode i universet. Nå måtte maktranerens sanne natur og hans virkelige hensikt bli åpenbar for alle. Han måtte få tid til å avsløre seg gjennom sine onde gjerninger. AoO1 19.6
Han gav Gud skylden for den dis-harmoni som hans egen handlemåte hadde fremkalt i himmelen, og påstod at alt ondt var en følge av Guds lederskap, og at han selv ville forbedre Guds lover. Derfor tillot Gud at han fikk vise hva hans krav virkelig gikk ut på og hvordan hans forslag til endringer av Guds lov ville virke. Hans eget verk måtte dømme ham. Helt fra begynnelsen hadde Satan hevdet at han ikke gjorde opprør. Nå måtte bedrageren avsløres for hele universet. AoO1 20.1
I sin uendelige visdom ødela ikke Gud Satan da han ble fjernet fra himmelen. Siden Gud bare kan godta kjærlighetens tjeneste, må lojaliteten fra hans skapninger grunne seg på en over-bevisning om hans rettferdighet og godhet. Innbyggerne i himmelen og i de skapte verdener var ikke rede til å fatte syndens natur og følger, og kunne derfor ikke ha forstått at Gud ville ha handlet rettferdig hvis han hadde tilintetgjort Satan. AoO1 20.2
Hvis Satan var blitt utslettet uten vi-dere, ville noen ha tjent Gud av frykt snarere enn av kjærlighet. Bedragerens innflytelse ville dermed ikke ha blitt fullstendig tilintetgjort. Heller ikke ville opprørsånden blitt rykket opp med rot. Til beste for hele universet gjennom all evighet måtte han få anledning til å ut-vikle sine planer, så alle skapte vesener kunne se hans anklager i det rette lys. Det var altså nødvendig at Guds rett-ferdighet og nåde og hans lovs uforan-derlighet én gang for alle ble hevet over enhver tvil. AoO1 20.3
Satans opprør skulle være til lærdom for universet gjennom alte kommende tidsaldre — et evig vitnesbyrd om syndens natur og dens forferdelige følger. Gjennomføringen av Satans herredømme og dets virkning både på mennesker og engler ville vise konsekvensene av å tilsidesette Guds autoritet. Det ville vitne om at alle skapningers ve og vel er avhengig av at Guds lederskap består. På den måten skulle historien om dette forferdelige opprørseksperiment bli et stadig vern for alle hellige vesener, for å hindre at noen ble ført bak lyset med hensyn til hva overtredelse egentlig er, og for å verne dem mot å synde og pådra seg straffen som følger med. AoO1 20.4
Han som rår i himlene, ser enden fra begynnelsen. Alle fortidens og frem-tidens gåter er avdekket for ham. Bak det mørke av lidelse og ulykke som synden har skapt, ser han fullbyrdelsen av sin egen plan om kjærlighet og velsignelse. «Sky og skodde er omkring ham, rett og rettferd er hans trones grunnvoll.» Dette vil universets beboere en dag bli klar over, både de lojale og de illojale. «Fullkomment er hans verk, rettferdige er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.»9 AoO1 21.1