Om Abraham står det at han ble kalt «Guds venn» og «far til alle uomskårne som har troen». Gud gav denne trofaste mannen dette vitnemål: «Abraham adlød meg og rettet seg etter det jeg har fastsatt, mine bud og forskrifter og lover.» Og videre: «Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og riktig, så Herren kan la Abraham få det han har lovt ham.»9 AoO1 122.5
Det var en stor ære Abraham var kalt til. Han skulle være stamfar til det folket som gjennom århundrer skulle vokte og forvalte Guds sannhet i verden, de som skulle bringe velsignelser til alle jordens folk gjennom den lovede Messias. Han som kalte Abraham, anså ham verdig. Det er Gud som taler. Han som kjenner menneskenes tanker fra det fjerne og kan vurdere den enkelte etter hans sanne verd, uttaler: «Jeg har utvalgt ham.” AoO1 123.1
Abraham ville aldri svikte sannheten for personlig vinning. Han ville holde Guds lov og handle rett og rettferdig. Han ville ikke bare selv frykte Herren, men ville også fremelske gudsfrykt i sitt hjem. Han ville lære sin familie opp i rettferd. Guds lov skulle være leveregel for hele hans husstand. AoO1 123.2
Abrahams husstand bestod av mer enn tusen personer. De som gjennom hans undervisning var blitt ledet til å tilbe den sanne Gud, fant et hjem i hans leir, og der fikk de en opplæring som ville sette dem i stand til å representere den sanne tro. Dermed hvilte det et stort ansvar på ham. Han underviste dem som hadde ansvaret for de forskjellige familiene, og hans fremgangsmåte ville komme til å prege disse hjemmene. AoO1 123.3
I de tidligste tider var faren leder og prest for sin familie. Han hadde endog myndighet over sine barn etter at de hadde stiftet eget hjem. Hans et-terkommere ble opplært til å betrakte ham som overhode både i åndelige og materielle ting. Dette patriarkalske styresett gjorde Abraham sitt beste for å holde i hevd, for det tjente til å bevare kunnskapen om Gud. AoO1 123.4
Det var nødvendig å knytte med-lemmene av husstanden sammen for å bygge en barriere mot avgudsdyrkelsen som var blitt så utbredt og så dypt rotfestet. Abraham prøvde med alle midler å verge leirboerne mot å blande seg med hedningene og være vitne til deres avguderi. Han visste at berøring med det onde på en umerkelig måte ville forderve de gode prinsippene. Det ble vist den største omhu for å stenge ute enhver form for falsk religion, og for å innprente i sinnet at den levende Gud, hans høyhet og herlighet, er målet for tilbedelse. AoO1 123.5
Det var en vis ordning som Gud selv hadde innført for at folket i størst mulig grad skulle holde seg borte fra innflytelsen fra hedningene, og for at de skulle bo for seg selv uten å regnes med blant andre nasjoner. Han hadde skilt Abraham ut fra den øvrige slekten som var avgudsdyrkere, for at han skulle undervise sin familie uten den forføreriske innflytelsen som ville ha omgitt dem i Mesopotamia, og for at hans etterkommere skulle bevare den sanne tro fra slekt til slekt. AoO1 123.6
Abrahams kjærlighet til barna og familien gjorde at han omhyggelig voktet deres gudstro. Han lot dem få del i de guddommelige lover som den kosteligste arv han kunne overlate til dem, og gjennom dem til verden. Alle fikk vite at de var under Guds ledelse. Det skulle ikke være noen form for undertrykkelse fra foreldrene, og heller ikke ulydighet hos barna. Guds lov hadde pålagt enhver hans plikter, og bare i lydighet mot den kunne lykke og fremgang sikres. AoO1 123.7
Abrahams eget eksempel, den stille innflytelsen fra hans daglige liv, var en stadig undervisning. Hans usvikelige rettskaffenhet, godhet og selvforglemmende vennlighet som hadde vakt beundring blant konger, ble også praktisert i hjemmet. Han var omgitt av en særskilt atmosfære, en karakterens skjønnhet som gjorde det klart for alle at han hadde kontakt med himmelen. Han forsømte ikke å ta seg av den ringeste tjener. I hans husstand var det ikke én lov for herren og en annen for tjeneren. Det var ikke én regel for den rike og en annen for den fattige. Alle ble behandlet på en rettferdig og vennlig måte som medarvinger til livets nådegave. AoO1 124.1
«Han skal pålegge sine sønner og etterkommere.” Det ville ikke fore-komme noen syndig forsømmelse når det gjaldt å holde barnas onde tilbøyeligheter i tømme, ingen svak, uklok forskjellsbehandling, ingen pliktforsømmelse på grunn av misforstått kjærlighet. Abraham ville ikke bare gi den rette undervisning, men han ville håndheve den autoritet som grunner seg på rettferdige lover. AoO1 124.2
Det er bare få mennesker i vår tid som følger dette eksempel. Altfor mange foreldre er preget av en blind, selvisk sentimentalitet som de tror er kjærlighet, og som lar barnas umod-ne dømmekraft og utøylede lidenskaper bli kontrollert av deres egen vilje. Dette er den rene grusomhet mot de unge og en stor urett overfor verden. AoO1 124.3
Slapphet hos foreldre skaper kaos i familier og i hele samfunnet. Den styrker de unges trang til å følge sine tilbøyeligheter i stedet for å gi seg inn under Guds vilje. De vokser opp med ulyst til å gjøre Guds vilje, og de over-fører sitt irreligiøse, opprørske sinnelag til sine barn og barnebarn. Foreldre bør i likhet med Abraham byde sitt hus etter seg. Lydighet mot foreldre må læres og innskjerpes som en forutsetning for lydighet mot Guds myndighet. AoO1 124.4
Mangelen på aktelse overfor Guds lov, endog blant religiøse ledere, har vært årsak til mye ondt. Den vidt ut-bredte lære at Guds lov ikke lenger er bindende for menneskene, har samme virkning på folks moral som av-gudsdyrkelse. De som prøver å redusere kravene i Guds hellige lov, angriper selve fundamentet som familien og nasjonen er bygd på. Religiøse foreldre som ikke retter seg etter Herrens lov, byr ikke sin familie å gå på Herrens vei. Guds lov blir ikke gjort til rettesnor i livet. Når så de unge stifter eget hjem, føler de seg ikke forpliktet til å lære sine barn noe de ikke selv har lært. Det er derfor det finnes så mange gudløse familier, og at fordervelsen er så dypt rotfestet. AoO1 124.5
Det er først når foreldrene selv le-ver helhjertet etter Herrens lov, at de kan pålegge sine barn A følge etter. Det trenges en reformasjon på dette området, en dyptgående og omfat-tende reformasjon. Foreldre trenger reform, forkynnere trenger reform. De trenger Gud i sitt hjem. Om de ønsker å se en forandring av situasjonen, må de bringe Guds ord inn i familiekretsen og la det bli deres rådgiver. De må lære barna at det er Guds røst som taler til dem, og at den må adlydes uten forbehold. Tålmodig bør de undervise barna, og med utrettelig iver lære dem hvordan de skal leve for å behage Gud. Barn fra slike hjem vil være beredt til å møte vantroens spissfindigheter. De har gjort Bibelen til grunnlag for sin tro, og har lagt et fundament som ikke brytes ned av skeptisismens flodbølge. AoO1 124.6
I altfor mange familier blir bønnen forsømt. Foreldrene synes ikke de har tid til morgenog kveldsandakt. De kan ikke avse noen få minutter i takk til Gud for hans store godhet, for solskinn og regn som får plantene til å vokse, og for de hellige englenes beskyttelse. De har ikke tid til å be om guddommelig hjelp og veiledning og om Jesu nærvær i hjemmet. De går til dagens arbeid som oksen og hesten uten en eneste tanke på Gud eller himmelen. De er så kostelige for Gud at hans Sønn gav sitt liv som løsepenge for dem i stedet for å la dem gå håpløst fortapt. Men de verdsetter ikke hans godhet stort mer enn dyrene somgår til grunne. AoO1 125.1
På samme måte som patriarkene i gammel tid burde de som bekjenner seg til å elske Gud, bygge et alter for Herren hvor som helst de slår opp sitt telt. Om det noen gang var en tid da hvert hus burde være et bønnens tempel, så er det nå. Fedre og mødre burde ofte vende seg til Gud i ydmyk bønn for seg selv og sine barn. Far, som er familiens prest, skulle legge morgenog kveldsofferet på Guds alter, mens mor og barn forener seg i bønn og lovsang. Jesus vil gjerne være til stede i et slikt hjem. AoO1 125.2
Fra hvert eneste kristent hjem bør et hellig lys stråle frem. Kjærligheten må virkeliggjøres i handling. Den må gjennomtrenge alt hjemmeliv og komme til uttrykk i vennlig omtanke og mild, selvforglemmende høflighet. Det finnes hjem hvor dette prinsippet blir praktisert, der Gud blir tilbedt og sann kjærlighet rår grunnen. Fra disse hjem stiger morgenog kveldsbønnen opp til Gud som kostelig røkelse, og hans nåde og velsignelse faller på de bedende som morgendugg. AoO1 125.3
Et velordnet kristent hjem er et mektig argument for realiteten i den kristne tro som de vantro ikke kan motsi. Alle kan se at det i familien er en positiv innflytelse som påvirker barna, og at Abrahams Gud er med dem. Hvis hjemmet til dem som bekjenner Kristus, var av den rette åndelige støpning, ville det øve en mektig innflytelse til det gode. Det ville i sannhet være «verdens lys». Himmelens Gud taler til alle trofaste foreldre i de ord han rettet til Abraham: «Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og riktig, så Herren kan la Abraham få det han har lovt ham. » AoO1 125.4