Gud hadde kalt Abraham til å være de troendes far, og hans liv skulle være et eksempel på tro for kommende slekter. Men hans tro hadde ikke vært fullkommen. Han hadde vist mistillit til Gud da han skjulte at Sara var hans kone, og likeså da han giftet seg med Hagar. Men Gud ønsket at han skulle nå det høyeste mål. Derfor lot han ham gå gjennom en ny prøve. Det er den hardeste prøven noe menneske noen gang er blitt kalt til å tåle. I et syn om natten fikk han beskjed om å dra til Moria-landet og ofre sin sønn som et brennoffer på et fjell Gud skulle vise ham. AoO1 128.1
Da Abraham fikk denne ordren, var han omkring 120 år. Han ble betraktet som en gammel mann selv på den tiden. I sine yngre år hadde han vært sterk nok til å holde ut vanskeligheter og trosse farer. Men nå var ung-dommens glød borte. I sin manndoms kraft kan en person modig utholde vanskeligheter og prøver som kunne ta motet fra ham senere i livet, når han vakler mot graven. Men for Abraham hadde Gud spart den siste og største prøven inntil alderen tynget ham og han lengtet etter hvile fra bekymring og strev. AoO1 130.1
Abraham bodde i Be’er-Sjeba. Han var omgitt av velstand og stor heder. Han var svært rik og var æret av hers-kerne i landet som en mektig fyrste. Tusenvis av sauer og storfe dekket slettelandet som bredte seg ut fra lei-ren. Overalt lå teltene som tilhørte hans husfolk, der hundrevis av hans trofaste tjenere hadde sine hjem. Løf-tets sønn var nå blitt en voksen mann. Det var tydelig at Gud hadde velsignet Abraham for hans oppofrende liv i tålmodig forventning om at håpet han hadde levd med så lenge, skulle bli oppfylt. AoO1 130.2
I lydighet båret av tro hadde Abra-ham forlatt sitt hjemland, sine fedres graver og sine slektningers hjem. Han hadde vandret omkring som en frem-med i det landet han skulle få i arv. Han hadde ventet lenge på at arvingen han hadde fått løfte om, skulle bli født. På Guds befaling hadde han sendt fra seg sønnen Ismael. Og nå da barnet som han så lenge hadde ønsket, var i ferd med å tre inn i manndomsalderen, og han selv endelig kunne skimte oppfyllelsen av håpet, ble han stilt på en prøve som var stør-re enn alle de tidligere. AoO1 130.3
Befalingen var uttrykt med ord som må ha fått farshjertet til å krympe seg. «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Morialandet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!” AoO1 130.4
Isak var hjemmets lys, hans alder-doms trøst, og fremfor alt arvingen til den velsignelsen som var lovt. Å miste en slik sønn ved ulykke eller på grunn av sykdom ville ha vært hjerteknusende for faren, og ville ha bøyd hans hode i sorg. Men han fikk beskjed om selv å utøse denne sønnens blod. For Abraham syntes dette å være en for-ferdelig umulighet. AoO1 130.5
Satan var ikke sen med å antyde at Abraham var offer for et bedrag, for Guds lov sier: «Du skal ikke slå i hjel.” Gud kunne umulig forlange noe som han en gang for alle hadde forbudt. Abraham gikk utenfor teltet og så opp mot den skyfrie himmelen, idet han mintes løftet han hadde fått nesten femti år tidligere, at hans ætt skulle bli talløs som stjernene. Dersom dette løftet skulle bli oppfylt gjennom Isak, hvordan kunne han så miste livet? Abraham var fristet til å tro at det hele var et sansebedrag. AoO1 130.6
I sin tvil og hjertekval bøyde han seg mot jorden og bad som aldri før om en bekreftelse på befalingen, dersom det virkelig var så at han måtte utføre denne forferdelige plikten. Han husket englene som var kommet for å åpenbare Guds plan om å ødelegge Sodoma, og som hadde brakt løftet om denne sønnen. AoO1 131.1
Abraham gikk til det stedet hvor han flere ganger hadde møtt de him-melske budbærerne, i håp om å møte dem igjen og motta nærmere beskjed. Men ingen kom ham til hjelp. Mørket syntes å omgi ham fullstendig. Men befalingen fra Gud fortsatte å ringe i ørene hans: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham.» Denne befalingen måtte etterkommes, og han våget ikke å utsette det. Dagen nærmet seg. Han måtte gjøre seg klar til å dra. AoO1 131.2
Da han kom tilbake til teltet, gikk han bort til det stedet hvor Isak lå og sov fredelig og ubesværet. Et øyeblikk ble faren stående og se på det kjære ansiktet. Så snudde han seg skjelvende bort. Han gikk bort til Sara som også lå og sov. Skulle han vekke henne slik at hun kunne få omfavne sønnen sin enda en gang? Skulle han fortelle henne hva Gud hadde befalt? Han lengtet etter å lette byrden fra hjertet ved å snakke ut med henne. Men frykten for at hun skulle hindre ham, holdt ham tilbake. Isak var hen-nes glede og stolthet. Hele hennes liv var knyttet til ham, og morskjærligheten ville kanskje nekte å bringe offeret. AoO1 131.3
Til slutt ropte Abraham på sønnen og fortalte ham at Gud hadde bedt dem å ofre på et fjell langt borte. Isak hadde ofte vært sammen med faren for å ofre på et av de mange altere som viste hvor han hadde ferdes. Der-for ble han heller ikke overrasket denne gangen. AoO1 131.4