Overalt hersket det overflod som førte til luksus og stolthet. Lediggang og overdådighet forherder det hjerte som aldri har vært trykket av nød eller tynget av sorg. Stor rikdom og mye fritid gav rom for forlystelsestrang, og folk gav seg hen til sanselig nytelse. Profeten sier: «Se, hovmod er synden som din søster Sodoma gjorde seg skyldig i. Hun og døtrene hennes hadde rikelig med brød og levde i ro og trygghet. Men hun sørget ikke for de ulykkelige og fattige. Hovmodige var de og gjorde slikt som jeg har avsky for. Men da jeg så det, drev jeg dem bort.»1 AoO1 138.2
Ingenting blir skattet høyere av mennesker enn rikdom og fritid. Men dette var nettopp kilden til de synder som brakte ødeleggelse over innbyg-gerne på sletten. Folkets unyttige og uvirksomme liv gjorde dem til et lett bytte for Satans fristelser, og de for-vrengte Guds bilde i sitt liv og kom til å ligne Satan mer enn Gud. Lediggang er menneskets største forbannelse, for last og forbrytelse følger i dens spor. Forstanden svekkes, sjelsevnene forfaller og sinnet blir fornedret. AoO1 138.3
Satan ligger på lur, klar til å ødelegge dem som ikke er på vakt. Når de er uvirksomme, har han sin store anledning til å snike seg inn på dem under en eller annen tiltrekkende forkledning. Han er aldri mer fremgangsrik enn når han kan overraske menneskene i deres ledige stunder. AoO1 138.4
I Sodoma hersket det løssluppenhet, svir og drukkenskap. De laveste lidenskaper fikk fritt løp. Folk spottet Gud og hans lov åpenlyst, og de fant glede i voldshandlinger. Til tross for at de hadde et klart eksempel fra tiden før syndfloden, og kjente til hvordan Guds vrede hadde ført til at verden ble ødelagt, fortsatte de den samme onde kurs. AoO1 139.1
Da Lot flyttet til Sodoma, hadde fordervelsen enda ikke blitt så alt-omfattende, og Gud lot stråler av lys skinne midt i det moralske mørke. Da Abraham befridde fangene fra elamittene, ble folkets oppmerksomhet rettet mot den sanne tro. Abraham var ingen fremmed for innbyggerne i Sodoma, og hans tilbedelse av den usynlige Gud hadde lenge vært latter-liggjort blant dem. Men hans seier over de langt overlegne styrker, og hans storsinnede behandling av fanger og krigsbytte, vakte forbauselse og beundring. Når hans dyktighet og mot ble fremhevet, kunne ingen unngå å bli overbevist om at en guddommelig makt hadde gitt ham seier. Hans edelmodige og uselviske sinnelag, som var ukjente egenskaper hos de selvopptatte innbyggerne i Sodoma, var enda et bevis på hvilken suveren religion Abraham hadde praktisert ved sitt mot og sin troskap. AoO1 139.2
Da Melkisedek lyste velsignelsen over Abraham, anerkjente han Gud som kilden til Abrahams styrke og som opphavsmannen til seieren: «Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud, han som skapte himmelen og jorden! Lovet være Den Høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!»2 Gud talte til dette folket ved sitt forsyn, men de forkastet denne siste lysstrålen i likhet med alle tidligere. AoO1 139.3
Nå nærmet natten seg, den som skulle bli Sodomas siste. Dystre skyer kastet allerede sin skygge over den dødsdømte byen. Men innbyggerne merket det ikke. Mens engler nærmet seg for å ødelegge byen, drømte menneskene om velstand og forlystelse. AoO1 139.4
Den siste dagen var lik alle de andre. Da det led mot kveld, var alt preget av skjønnhet og trygghet mens det ubeskrivelig vakre landskapet lå badet i solnedgangen. Kveldens kjølighet hadde lokket innbyggerne ut, og de forlystelsessyke skarene drev omkring ivrig oppsatt på å nyte øyeblikkets gleder. AoO1 139.5