Tilgitt og helbredet

Blant alle de sykdommene som var kjent i Østen, var spedalskhet den man fryktet mest. Den var uhelbredelig og dertil smittsom, Og fordi den hadde slike grufulle virkninger, ble selv de modigste grepet av frykt. Blant jødene ble den betraktet som en straffedom for synd. Derfor ble den kalt “slaget” og “Guds finger”. Dypt inngrodd, uutslettelig og dødelig som den var, ble den også betraktet som et bilde på synd, Moseloven erklærte den spedalske for å være uren. I likhet med en som alt var død, ble han stengt ute fra vanlig menneskelig fellesskap. Hva som helst han rørte ved, ble urent. Luften ble forurenset ved at han pustet. Den som var mistenkt for å ha sykdommen, måtte fremstille seg for prestene. De skulle undersøke ham og treffe en avgjørelse. Hvis han ble erklært for å være spedalsk, ble han isolert fra sin familie, utelukket fra fellesskap med sine landsmenn og dømt til bare å være sammen med dem som led av den samme sykdommen. Loven var ubøyelig i sine krav. Det ble ikke gjort unntak selv for konger og herskere. En konge som ble angrepet av denne fryktelige sykdommen, måtte gi avkall på tronen og flykte bort fra samfunnet.SH 187.1

Borte fra sine venner og sin slekt måtte den spedalske bære sykdommens forbannelse. Det var hans plikt å kunngjøre sin egen elendighet. Han måtte flenge klærne og rope ut for å advare alle om å flykte fra hans smittefarlige nærhet. Ropet “Uren! Uren!” lød med sorgfull stemme fra den utstøtte stakkaren. Det var et signal som ble hørt med frykt og vemmelse.SH 187.2