Den “uhelbredelige” ble frisk.

Da Jesus helbredet den lamme mannen i Kapernaum, fremholdt han den samme sannhet. Han utførte miraklet for å åpenbare sin makt til å tilgi synd. Helbredelsen av den lamme mannen, belyser også andre dyrebare sannheter. Den er full av håp og oppmuntring. Ut fra sammenhengen den hadde med de spissfindige fariseerne, rommer den også en advarsel.SH 191.2

Som tilfellet var med den spedalske, hadde også den lamme mannen mistet alt håp om å bli helbredet. Hans sykdom var følgen av et liv i synd, og samvittighetsnag gjorde hans lidelser enda bitrere. Lang tid i forveien hadde han henvendt seg til fariseerne og legene, i håp om å få lindring for sine åndelige lidelser og den fysiske smerten. Men de hadde ganske kaldt erklært at han var uhelbredelig og overlatt ham til Guds vrede. Fariseerne betraktet sykdom som et tegn på Guds mishag, og holdt seg derfor borte fra de syke og trengende. Likevel var det ofte slik at nettopp disse som roste seg av å være hellige, var mer skyldige enn dem som var plaget og som de fordømte.SH 191.3

Den lamme mannen var fullstendig hjelpeløs. Da han ikke hadde mulighet til hjelp fra noen kant, gav han seg over i fortvilelse. Så fikk han høre om Jesu underfulle gjerninger. Han fikk vite at andre som var like syndige og hjelpeløse som han selv, var blitt helbredet. Til og med spedalske var blitt friske. Vennene hans som fortalte alt dette, oppmuntret ham til å tro at også han kanskje kunne bli helbredet hvis han ble båret bort til Jesus. Men håpet svant når han tenkte på hvordan han hadde fått sykdommen. Han fryktet for at denne edle og rene legen ikke ville tåle ham i nærheten av seg.SH 191.4

Likevel var det ikke så mye helbredelse for kroppen han lengtet etter. Det viktigste for ham var å bli kvitt syndebyrden. Hvis han kunne møte Jesus og få forsikring om tilgivelse og fred med Gud, ville han være tilfreds med å leve eller dø etter Herrens vilje.SH 191.5

Den døende mannens ønske var: Å, om jeg bare kunne komme i nærheten av ham! Det var ingen tid å miste. Kroppen holdt på å visne bort, og det var tegn til at den var i ferd med å gå til grunne. Inntrengende bad han sine venner om å bære ham på sengen bort til Jesus. Det gjorde de med glede. Men folkemengden hadde samlet seg tettpakket i og omkring huset hvor Jesus var, så det var umulig for den syke mannen og vennene hans å komme bort til ham, eller bare innenfor hørevidde.SH 192.1

Jesus holdt nettopp på med å undervise i Peters hus. Som vanlig satt disiplene tett inntil ham. Det var også “noen fariseere og lovlærere til stede; de var kommet fra alle landsbyene i Galilea, fra Judea og Jerusalem”. De var kommet for å spionere og prøve å finne noe å anklage Jesus for. I tillegg til disse offentlige personene samlet det seg en blandet folkemengde, både de ivrige, de ærbødige, de nysgjerrige og de vantro. Forskjellige nasjonaliteter og alle lag av folket var representert. “Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede.” Livets Ånd hvilte over forsamlingen, men fariseerne og lovlærerne merket den ikke. De følte ikke noen trang, og helbredelse var ikke noe for dem. “Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.”5SH 192.2

De som bar den lamme mannen, forsøkte igjen og igjen å bane seg vei gjennom mengden, men forgjeves. Den syke mannen så seg omkring i desperasjon. Når den hjelpen han hadde lengtet etter, var så nær, hvordan kunne han da oppgi håpet? Han bad vennene sine om å bære ham opp på taket av huset, der de laget en åpning. Så firte de båren ned like foran føttene til Jesus. Undervisningen ble avbrutt. Jesus betraktet det sorgfulle ansiktet og så det bedende blikket som var festet på ham. Han forstod situasjonen, for han hadde selv dratt dette plagede og tvilende menneske til seg.SH 192.3

Mens den lamme mannen enda var hjemme hos seg selv, hadde Jesus brakt overbevisning til hans samvittighet. Da han angret sine synder og trodde at Jesus hadde makt til å gjøre ham frisk, hadde Jesu livgivende nåde alt velsignet ham. Jesus hadde sett at det første glimt av tillit utviklet seg til tro på at han var synderens eneste hjelper. Han hadde sett troen vokse seg sterkere ved hver anstrengelse som ble gjort for å komme i Jesu nærhet. Med ord som lød som musikk i den sykes ører, sa Jesus: “Vær frimodig, sønn, dine synder er tilgitt.”SH 192.4

Fortvilelsens byrde faller fra den syke mannens sinn. Tilgivelsens fred hviler over ham og lyser ut av ansiktet hans. Smertene er borte, og hele hans vesen er forandret. Den hjelpeløse lamme mannen er helbredet. Den skyldtyngede synder er tilgitt.SH 192.5

I oppriktig tro tok han imot Jesu ord som en nådegave til nytt liv. Han bad ikke om noe mer, men ble liggende taus, for han var så lykkelig at han ikke kunne uttrykke det med ord. Himmelens lys strålte i ansiktet hans, og de som stod omkring, betraktet dette synet med hellig ærefrykt.SH 192.6

Med spent oppmerksomhet ventet rabbinerne for å se hva Jesus ville gjøre i denne situasjonen. De husket hvordan mannen hadde henvendt seg til dem om hjelp, og hvordan de hverken hadde gitt ham håp eller sympati. Dessuten hadde de erklært at han led under Guds forbannelse på grunn av sine synder. Alt dette stod levende i deres minne da de så den syke mannen foran seg. De la merke til den interesse som alle la for dagen, og de kjente en forferdelig frykt for at de skulle miste sin innflytelse over folket.SH 192.7

Disse ærverdige mennene vekslet ikke et eneste ord. Men ansiktsuttrykket hos den enkelte sa det samme. Noe måtte gjøres for å stanse denne stemningsbølgen. Jesus hadde erklært at den lamme mannens synder var forlatt. Fariseerne oppfattet denne uttalelsen som gudsbespottelse. De fikk den ideen at de kunne fremstille dette som en synd som fortjente døden, og de tenkte med seg selv: “Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?”SH 193.1

Jesus så på dem med et blikk som fikk dem til å krympe seg og vike tilbake. “Hvorfor har dere slike onde tanker? Hva er lettest å si, enten:SH 193.2

Dine synder er tilgitt, eller: Stå opp og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder” - og nå sier han til den lamme: “Stå opp, ta båren og gå hjem!”SH 193.3

Denne mannen som var blitt ført til Jesus på en båre, reiser seg nå med ungdommens spenstighet og kraft. Det livgivende blodet renner lett gjennom årene hans. Hvert organ i kroppen begynner plutselig å fungere. Sunnhetens glød tar plassen for den blekheten som varslet en snarlig død. “Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg selv av undring og priste Gud og sa: “Noe slikt har vi aldri sett!”SH 193.4

I sin store kjærlighet bøyde Kristus seg ned for å gi legedom til den som var skyldig og som led. Guddommen sørger over sykdommer hos lidende mennesker, og lindrer dem. Hvilken forunderlig kraft som slik ble vist til beste for menneskene! Hvem kan tvile på frelsens budskap? Hvem kan vise ringeakt for en medfølende gjenløsers barmhjertighet?SH 193.5

Det krevdes ikke noe mindre enn skaperkraft for å kunne gi helsen tilbake til dette legemet som var døden nær. Den samme røsten som gav liv til mennesket da det ble dannet av jord, gav liv til den lamme mannen som holdt på å dø. Og den samme kraften som gav kroppen liv, gav ham et nytt hjerte. Han som ved skapelsen “talte, og det skjedde, han bød, og det stod der”,6 talte liv til det menneske som var dødt i sine misgjerninger og synder. Helbredelsen av kroppen var et vitnesbyrd om den makt som hadde fornyet hjertet. Kristus bød den lamme mannen stå opp og gå, “for at dere kan vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder”.SH 193.6

I Kristus ble den lamme mannen helbredet både på kropp og sjel. Den åndelige helbredelsen ble etterfulgt av fysisk fornyelse. Vi bør ikke overse den undervisning som finnes i dette. I dag er det tusenvis av mennesker som lider av fysiske sykdommer, og som i likhet med den lamme mannen lengter etter budskapet: “Dine synder er tilgitt.” Syndens byrde, som er årsak til hvileløshet og utilfredsstilte lengsler, er den egentlige roten til all sykdom. De kan ikke finne noen lindring før de kommer til ham som helbreder sjelen. Den fred som bare han kan gi, vil gi sinnet styrke og kroppen helse.SH 193.7

Jesus kom “for å gjøre ende på djevelens gjerninger”. “I ham var liv,” og han sier: “Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.” Han er “en ånd som gir liv”. Og han har fremdeles den samme livgivende makt som han hadde på jorden da han helbredet de syke og talte tilgivelsens ord til syndere. “Han tilgir all din skyld og leger all din sykdom.”7SH 194.1

På folket virket helbredelsen av den lamme mannen som om himmelen hadde åpnet seg og åpenbarte herligheten fra en bedre verden. Mannen som var blitt helbredet, passerte gjennom folkemengden mens han priste Gud for hvert skritt han tok. Han bar sin byrde så lett som om den skulle vært en fjær. Folk vek til side for å gi ham plass. De stirret på ham med ærefrykt mens de hvisket stille til hverandre: “I dag har vi sett det utrolige!”SH 194.2

Fariseerne var stumme av forbauselse og overveldet av sitt nederlag. De innså at det ikke var noen mulighet for dem til å hisse opp folkemengden. Den undergjerning som var blitt utført for en mann de hadde overgitt til Guds vrede, hadde gjort et slikt inntrykk på folket at de i øyeblikket glemte rabbinerne. De så at Kristus eide en kraft som de mente at Gud alene hadde. Likevel sto hans rolige verdighet i påfallende motsetning til deres eget hovmod, og de ble forlegne og skamfulle. De innså at et høyere vesen var til stede, selv om de nektet å innrømme det. Jo sterkere beviser de fikk for at Jesus hadde makt på jorden til å tilgi synd, desto fastere forskanset de seg i vantro. De drog bort fra Peters hjem hvor de hadde sett den lamme mannen bli helbredet ved Jesu ord, og prøvde å legge nye planer for å bringe Guds Sønn til taushet.SH 194.3

Uansett hvor ondartet legemlige sykdommer kunne være, og hvor inngrodde de enn var, så ble mennesker helbredet ved Kristi kraft. Men sjelens sykdom hadde et sterkere grep på dem som lukket øynene for lyset. Spedalskhet og lammelse var ikke så fryktelig som religiøs forblindelse og vantro.SH 194.4

I hjemmet til den lamme som var blitt helbredet, ble det stor fryd da han kom tilbake. Med letthet bar han den båren han hadde ligget på da han ble ført til Jesus. Familien samlet seg omkring ham, gråt av glede og torde nesten ikke tro sine egne øyne, for han stod foran dem i manndommens fulle kraft. Armene, som hadde vært livløse, lystret momentant. Huden, som hadde vært innskrumpet og blygrå, var nå frisk og rødlett, og han gikk med faste, lette skritt. Glede og håp stod skrevet i hvert trekk i ansiktet hans, og en ubeskrivelig renhet og fred var kommet i stedet for merkene etter synd og lidelse. Glad takksigelse steg opp fra dette hjemmet, og Gud ble herliggjort gjennom sin Sønn som hadde gitt håpet tilbake til den som ikke hadde noe håp, og styrke til ham som var hardt rammet. Denne mannen og hans familie var rede til å ofre livet for Jesus. Ingen tvil formørket deres tro, og ingen vantro skjemte deres troskap mot ham som hadde brakt lys inn i deres formørkede hjem. Matt 8,2-4; 9,1-8.32-34; Mark l, 40-45; 2,1-12; Luk 5,12-28SH 194.5