Om å faste

Disiplene til Johannes hadde ikke noen klar forståelse av Kristi gjerning. De tenkte at det kanskje kunne være noe sant i fariseernes anklager. Selv overholdt de mange av reglene som rabbinerne hadde foreskrevet, og håpet tilmed å bli rettferdiggjort ved lovgjerninger. Jødene praktiserte faste som en fortjenstfull handling, og de strengeste blant dem fastet to dager i uken. Fariseerne og også Johannes' disipler fastet da de kom til Jesus og sa: “Både vi og fariseerne faster, hvorfor faster da ikke dine disipler?”SH 199.3

Jesus svarte dem på en meget vennlig måte. Han forsøkte ikke å korrigere deres feilaktige oppfatning av fasten, men prøvde bare å rettlede dem når det gjaldt hans egen virksomhet. Det gjorde han ved å benytte det samme bilde som Johannes selv hadde gjort bruk av da han vitnet om Jesus. Johannes hadde sagt: “Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg over å høre brudgommens stemme. Denne glede er nå blitt min, helt og fullt.”3 Johannes' disipler kunne ikke unngå å minnes disse ordene av sin lærer, da Jesus sa: “Kan bryllupsgjestene faste mens brudgommen er hos dem?”SH 199.4

Himmelens fyrste var hos sitt folk. Verden hadde fått del i Guds største gave. La de fattige glede seg, for Kristus er kommet for å gjøre dem til arvinger av sitt rike! La de rike glede seg, for han vil lære dem hvordan de kan sikre seg evige rikdommer! De uvitende kan også glede seg, for han vil gjøre dem vise til frelse. Dere som er lærde, gled dere, for han vil åpenbare dypere hemmeligheter enn dere noen gang har fattet. Sannheter som har vært skjult fra verdens grunnvoll ble lagt, vil bli åpenbart for menneskene gjennom Kristi misjon.SH 199.5

Døperen Johannes hadde frydet seg over å få se Jesus. Hvilken anledning til jubel hadde så ikke disiplene som kunne være sammen med himmelens konge og snakke med ham! Dette var ikke tiden for dem til å sørge og faste. Med et åpent sinn måtte de ta imot hans herlighets lys, så de kunne la lyset skinne for dem som satt i mørke og døds skygge.SH 200.1

Det var et strålende bilde Kristi ord hadde rullet opp. Men over det lå en tung skygge som bare han kunne se. Derfor sa han: “Men det skal komme dager da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste.” Når disiplene så sin Herre forrådet og korsfestet, ville de sørge og faste. I sine siste ord til dem på salen i Jerusalem sa han: “Om en liten stund ser dere meg ikke, og om en liten stund igjen skal dere se meg. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede.”4SH 200.2

Når han stod opp fra graven, ville deres sorg bli vendt til glede. Etter sin himmelfart ville han ikke være personlig til stede, men gjennom talsmannen ville han fremdeles være hos dem. Derfor skulle de ikke tilbringe tiden med å sørge. Nettopp dette var det Satan ville. Han ønsket at de skulle gi verden inntrykk av at de var blitt bedratt og skuffet. Men i tro skulle de se opp til helligdommen der oppe hvor Jesus utførte tjeneste for dem. De skulle åpne sitt sinn for hans stedfortreder, Den Hellige Ånd, og fryde seg i lyset av hans nærvær. Men det ville komme dager med fristelser og prøver da de ville komme i konflikt med denne verdens herrer og med lederne i mørkets rike. Når Jesus ikke personlig var hos dem, og talsmannen syntes å bli borte, da ville det passe bedre for dem å faste.SH 200.3

Fariseerne prøvde å opphøye seg selv ved sin strenge overholdelse av formaliteter. Samtidig var deres sinn fylt av misunnelse og strid. Skriften sier: “Når dere faster, blir det strid og trette, og i ondskap slår dere med neven. Dere faster ikke slik i dag at bønnen kan høres i det høye. Er dette den faste jeg vil ha: en dag da mennesket plager seg selv, henger med hodet som sivet, kler seg i botsdrakt og ligger i aske? Kaller du dette for faste, er det en dag etter Herrens vilje?”5SH 200.4

Den sanne faste er ikke bare en formsak. Guds ord beskriver den faste som Gud vil ha - “at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker”, og at “du deler ditt brød med den som sulter, og metter den som lider nød”.6 Her fremholdes nettopp ånden og karakteren i Kristi gjerning. Hele hans liv bestod i at han ofret seg selv for å kunne frelse verden. Enten han fastet i fristelsens ødemark eller han spiste sammen med tollerne ved gjestebudet hos Matteus, så gav han sitt liv for å frelse de fortapte. Det er ikke i ørkesløs sørging, ved å underkue kroppen eller ved mange offer at sann gudsfrykt kommer for dagen, men ved at vi overgir oss selv til villig tjeneste for Gud og mennesker.SH 200.5