Hviledagsbudet i Dekalogen

Sabbaten var innbefattet i den loven som ble gitt på Sinai. Men det var ikke den gangen at den først ble kunngjort som en dag til hvile. Israels folk hadde kjennskap til den før de kom til Sinai. Under vandringen dit ble sabbaten holdt hellig. Da noen vanhelliget den, irettesatte Herren dem og sa: “Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover?”8SH 204.3

Sabbaten var ikke bare for Israel, men for hele verden. Den var blitt kunngjort for mennesket i Eden. I likhet med de andre forskrifter i tibudsloven har den evig gyldighet. Om denne loven, som det fjerde bud (hviledagsbudet) er en del av, erklærer Kristus: “Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå.” Så lenge himmelen og jorden består, vil sabbaten fortsatt være et tegn på Skaperens makt. Og når Eden igjen blomstrer på jorden, vil Guds hellige hviledag bli holdt i ære av alle under solen. “På sabbatsdagen fra uke til uke” vil de som bor på den herliggjorte nye jord, “komme, bøye seg og tilbe for mitt åsyn, lyder ordet fra Herren”.9SH 204.4

Ingen annen forordning som ble betrodd jødene, tjente i så stor grad til å særprege dem blant de folkeslagene som bodde omkring dem, som tilfellet var med sabbaten. Guds plan var at helligholdelsen av denne dagen skulle utpeke dem som sanne tilbedere. Den skulle være et tegn på at de hadde skilt seg fra avgudsdyrkelsen, og at de var forbundet med den sanne Gud. Men for å kunne holde sabbaten hellig, måtte menneskene selv være hellige. Ved tro måtte de få del i Kristi rettferdighet. Da befalingen ble gitt til Israel: “Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!” sa Herren også til dem: “Hellige mennesker skal dere være for meg.”10 Bare på den måten kunne sabbaten utmerke israelittene som tilbedere av den sanne Gud.SH 205.1