Medlemmer av Guds familie

De som tar imot Kristus som sin personlige frelser, blir ikke etterlatt som farløse og må bære livets byrder alene. Han tar imot dem som medlemmer av den himmelske familie, og han sier at de skal kalle hans Far for sin Far. De er hans barn som er dyrebare for Gud og er knyttet til ham med de ømme ste og sterkeste bånd. Han føler en inderlig ømhet for dem, som så langt overgår det våre foreldre følte for oss da vi var barn, som det guddommelige er høyt hevet over det menneskelige.SH 241.1

I de lover som ble gitt til Israel, har vi et vakkert bilde på Kristi forhold til sitt folk. Når en hebreer på grunn av fattigdom var tvunget til å skille seg av med sin fedrenearv og selge seg selv som slave, hadde hans nærmeste slektning plikt til å utløse ham og hans arvelodd. På samme måten falt det på ham som er “en nær slektning” av oss, å gjenløse oss og vår arv som var gått tapt på grunn av synden. Det var for å frelse oss at han ble vår bror. Vår Herre og frelser står oss nærmere enn far og mor, bror og venn eller ektefelle. “Frykt ikke,” sier han, “jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min.” “Fordi du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg, gir jeg mennesker i ditt sted, folkeslag til vederlag for ditt liv.”3SH 241.2

Kristus elsker de himmelske vesener som omgir hans trone. Men hvordan kan det være at han elsker oss så høyt? Vi fatter det ikke, men av erfaring vet vi at det er sant. Og dersom vi virkelig er i slekt med ham, bør vi ha en dyp omsorg for dem som er vår Herres brødre og søstre. Burde vi ikke da være snare til å erkjenne hva vårt guddommelige slektskap krever av oss? Når vi er adoptert inn i Guds familie, bør vi da ikke ære vår Far og vår familie? Matt 12, 22-50; Mark 3,20-35SH 241.3