Hva Jesus måtte lide

Etter at Peter hadde avlagt sin bekjennelse, påla Jesus disiplene ikke å fortelle noen at han var Kristus. Dette gjorde han på grunn av de skriftlærdes og fariseernes avgjorte motstand. Dessuten hadde folket, og tilmed disiplene, en så forkjært oppfatning av Messias at en offentlig kunngjøring om ham ikke ville gi dem noen riktig forståelse av hans natur og gjerning. Dag for dag åpenbarte han seg for dem som Jesus. På den måten ønsket han å gi dem den rette forståelse av ham selv som Messias.SH 311.7

Disiplene ventet fremdeles at Kristus skulle herske som en jordisk fyrste. Til tross for at han så lenge hadde skjult Guds plan med ham, trodde de ikke at han alltid ville leve ubemerket og i fattigdom. De trodde at tiden var nær da han ville opprette sitt rike. Den mulighet at prestenes og rabbinernes hat aldri ville ta slutt, at Kristus ville bli forkastet av sitt eget folk, og at han ville bli fordømt som en bedrager og korsfestet som en forbryter, hadde aldri fått rom i deres sinn. Men timen for mørkets makter nærmet seg, og Jesus måtte fortelle disiplene om kampen som ventet dem. Tanken på dette gjorde ham nedtrykt.SH 312.1

Hittil hadde han latt være å fortelle dem noe om sin lidelse og død. I sin samtale med Nikodemus hadde han sagt: “Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.” Disiplene hørte ikke dette, og om de hadde hørt det, ville de ikke ha forstått det. Men nå hadde de vært sammen med Jesus, lyttet til hans ord og sett hans undergjerninger. På tross av hans beskjedne atferd og motstanden fra prestene og folket, kunne de slutte seg til Peters vitnesbyrd: “Du er Messias, den levende Guds Sønn.” Nå var tiden kommet til å fjerne sløret som skjulte fremtiden. “Fra den tid begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han oppstå.”SH 312.2

Målløse av sorg og undring hørte disiplene på ham. Han hadde godtatt Peters anerkjennelse av ham som Guds Sønn, og nå virket hans utsagn om sin lidelse og død ubegripelig. Peter kunne ikke tie stille. Han grep fatt i Jesus som om han ville holde ham tilbake fra en truende ulykke, og utbrøt: “Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.”SH 312.3

Peter elsket sin Herre. Men Jesus roste ham ikke for at han på denne måten viste at han ønsket å beskytte ham mot lidelse. Peters uttalelse var ikke egnet til å være til hjelp og lindring for Jesus i den store prøven som ventet ham. Den var ikke i samsvar med Guds plan for en fortapt verden. Den stemte heller ikke med den undervisning om selvoppofrelse Jesus var kommet for å gi ved sitt eget eksempel. Peter hadde ikke noe ønske om at korset skulle være en del av Kristi misjon. Det inntrykk hans ord ville gjøre, var stikk motsatt av det Jesus ønsket å formidle til sine etterfølgere, og Jesus uttalte en av de alvorligste irettesettelser som han noen gang kom med: “Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.”SH 312.4

Satan prøvde å gjøre Jesus motløs og få ham til å oppgi sin misjon. I blind hengivenhet til ham lot Peter fristelsen komme til uttrykk i ord. Ondskapens fyrste var opphavsmannen til denne tanken, og det var dette som lå bak den impulsive uttalelsen.SH 312.5

I ødemarken hadde Satan tilbudt Kristus herredømmet over verden på betingelse av at han forlot ydmykelsens og oppofrelsens sti. Nå stilte han Kristi disippel overfor den samme fristelsen. Han prøvde å få Peter til å feste blikket på den jordiske herlighet, for at han ikke skulle se korset som Jesus ønsket å rette hans blikk mot. Og gjennom Peter trengte Satan igjen inn på Jesus med fristelsen. Men Jesus brydde seg ikke om det. Han tenkte bare på Peter. Satan hadde stilt seg mellom ham og hans Herre for at Peter ikke skulle bli påvirket ved tanken på Kristi ydmykelse for hans skyld.SH 313.1

Det Jesus uttalte, ble ikke sagt til Peter, men til ham som prøvde å skille ham fra hans frelser. “Vik bak meg, Satan!” Stå ikke lenger mellom meg og min villfarne tjener! La meg stå ansikt til ansikt med Peter, så jeg kan åpenbare min kjærlighets mysterium for ham!SH 313.2

At Kristi sti på jorden førte gjennom sjelekval og ydmykelse, var en bitter lekse for Peter, noe som han bare langsomt lærte. Han vek tilbake for fellesskap med sin Herre i lidelsen. Men i ildovnens hete skulle han lære å kjenne velsignelsen ved den. Lenge etterpå, da han var trett og nedbøyd etter mange års slit, skrev han: “Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøve dere må gjennom, som om det hendte dere noe merkverdig. Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere kan juble av glede også når han åpenbarer seg i sin herlighet.” 11SH 313.3