Kors og krone

Men først må korset komme, så kronen. Det de samtaler med Jesus om, er ikke hans innsettelse som konge, men døden som venter ham i Jerusalem. Jesus vandret alene blant menneskene mens han bar menneskehetens skrøpeligheter og var tynget av dens sorg og synd. Idet mørket fra de kommende prøvelser trengte seg inn på ham, følte han seg ensom i en verden som ikke kjente ham. Selv disiplene som han elsket, hadde ikke fattet hemmeligheten med hans misjon. De var så opptatt av sin egen tvil, sin sorg og sine ærgjerrige forhåpninger. I himmelen hadde han vært omgitt av kjærlighet og fellesskap, men i den verden han hadde skapt, var han ensom. Nå hadde himmelen sendt sine budbærere til Jesus. Det var ikke engler, men mennesker som hadde holdt ut i lidelse og sorg, og som hadde medfølelse med ham i de prøver han ble utsatt for.SH 317.5

Moses og Elia hadde vært Kristi medarbeidere. I likhet med ham hadde de lengtet etter å frelse menneskene. Moses hadde tryglet på vegne av Israel: “Å, om du ville tilgi dem deres synd! Kan du ikke, så stryk meg ut av boken som du skriver i!”5 Elia hadde kjent til ensomhet da han under hungersnøden som varte i tre og et halvt år, hadde følt presset av nasjonens hat og ulykke. Alene hadde han stått for Gud på Karmel-fjellet. Alene hadde han flyktet ut i ødemarken i angst og fortvilelse.SH 318.1

Disse personene, som var utvalgt fremfor noen av englene omkring tronen, hadde kommet for å samtale med Jesus om de lidelser han måtte tåle, og for å trøste ham med forsikringen om himmelens sympati. Det var verdens håp og hvert menneskes frelse de samtalte om.SH 318.2

Fordi disiplene var overveldet av søvn, hørte de lite av det som foregikk mellom Kristus og de himmelske sendebud. Ettersom de ikke hadde våket og bedt, hadde de ikke tatt imot det som Gud hadde ønsket å gi dem: kjennskap til Kristi lidelser og den herlighet som skulle komme etterpå. De gikk glipp av den velsignelsen de kunne ha fått ved å ta del i hans selvoppofrelse. Disiplene var trege til å tro, og de forstod ikke å verdsette den rikdom som himmelen ønsket å gi dem.SH 318.3

Likevel fikk de stort lys. De fikk forvissning om at hele himmelen kjente til jødefolkets synd ved at de forkastet Kristus, og de fikk en klarere innsikt i Kristi gjerning. De så og hørte slike ting som ligger utenfor menneskers fatteevne, og de var “øyenvitner og så hans guddommelige storhet”.6 De forstod at Jesus virkelig var Messias, som patriarkene og profetene hadde vitnet om, og at den himmelske verden anerkjente ham.SH 318.4

Mens de stirret på det som fant sted, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: “Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i: Hør ham!” Denne skyen var mer strålende enn den som gikk foran Israel-stammene i ørkenen, da folket hørte Guds røst i en fryktinngytende majestet så fjellet skalv. Ved synet av denne lysende skyen falt disiplene til jorden. Der ble de liggende med ansiktet skjult inntil Jesus kom bort og rørte ved dem og fjernet deres frykt med sin velkjente stemme: “Reis dere, og frykt ikke!” Da de våget å se opp, var den himmelske herlighet forsvunnet, og Moses og Elia var borte. De var alene på fjellet sammen med Jesus. Matt 17,1-8; Mark 9,2-8; Luk 9,28-36SH 318.5