Den største i himmelriket

Da Jesus og disiplene var alene i huset, etter at Peter var gått ned til sjøen, kalte han de andre til seg og spurte: “Hva var det dere snakket om på veien?” Jesu nærvær og det han spurte om, stilte saken i et helt annet lys enn da de trettet på veien. Skam og selvfordømmelse gjorde at de tidde stille. Jesus hadde fortalt dem at han skulle dø for deres skyld, og deres selviske ærgjerrighet stod i pinlig kontrast til hans uselviske kjærlighet.SH 326.3

Da Jesus fortalte dem at han skulle dø og så stå opp igjen, prøvde han å lede dem inn i en samtale om den store trosprøven de måtte igjennom. Hadde de vært beredt til å ta imot det han ønsket at de skulle vite, ville de blitt spart for bitter angst og fortvilelse. Hans ord ville trøstet dem i sorgens og skuffelsens time. Han hadde snakket helt tydelig om det som ventet ham. Men da han fortalte at han snart skulle dra til Jerusalem, var det likevel nok til igjen å vekke deres forventninger om at riket var i ferd med å bli opprettet. Dette hadde fått dem til å strides om hvem som skulle ha de høyeste posisjoner. Da Peter kom tilbake fra sjøen, fortalte de ham om Jesu spørsmål. Til sist var det en som våget å spørre ham: “Hvem er den største i himmelriket?”SH 326.4

Jesus samlet disiplene omkring seg og sa: “Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle.” Disse ordene rommet noe høytidelig og inntrykksfullt som disiplene slett ikke forstod. Det Jesus så, kunne de ikke få øye på. De skjønte ikke Kristi rikes natur, og denne uvitenheten var den tilsynelatende årsak til deres trette. Men den virkelige årsaken lå dypere. Ved å forklare rikets natur kunne Jesus i første omgang ha dempet uenigheten mellom dem. Men dette ville ikke ha rørt ved den dypereliggende årsak. Selv etter at de hadde fått vite alt, kunne hvilket som helst spørsmål om forrang ha skapt nye vanskeligheter. På den måten ville menigheten komme ille ut etter Kristi bortgang.SH 326.5

Striden om den fremste plass var et utslag av den samme ånd som var årsak til den store strid i himmelen, og som hadde brakt Kristus fra himmelen for å dø. I et syn så han Lucifer, “morgenrødens sønn”, som i herlighet overgikk alle englene som omgav tronen, og som med de inderligste bånd var knyttet til Guds Sønn. Lucifer hadde sagt: Jeg vil “gjøre meg lik Den Høyeste”.3SH 327.1

Ønsket om selvopphøyelse hadde ført til strid i himmelen, så en stor del av himmelens engler ble fjernet. Hadde Lucifer virkelig ønsket å bli lik Den Høyeste, ville han aldri ha forlatt sin plass i himmelen, for Den Høyestes ånd åpenbarer seg i uselvisk tjeneste. Lucifer ønsket Guds makt, men ikke hans natur. Han søkte den høyeste posisjon for seg selv, og enhver skapning som drives av hans ånd, vil gjøre det samme. Derfor vil fiendskap, uenighet og strid være uunngåelig. Herredømmet tilfaller den sterkeste. Satans rike er bygd på tvang. Folk betrakter gjerne andre som en hindring på veien til deres egen fremgang, eller som et springbrett til en høyere posisjon.SH 327.2

Lucifer traktet etter å være Gud lik, mens Kristus, den opphøyde, “gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død”.4 Nå var korset like foran ham. Hans egne disipler var så opptatt av å søke sitt eget, nettopp det som er selve grunnprinsippet i Satans rike, at de ikke kunne føle med sin Herre. De kunne ikke engang forstå ham når han talte om sin fornedrelse for deres skyld.SH 327.3

Med stor omsorg, men likevel med ettertrykk prøvde Jesus å rette på dette onde. Han viste dem hvilket prinsipp som rår i himmelriket, og hva sann storhet består i når den vurderes etter himmelsk standard. De som var drevet av stolthet og ærgjerrighet, tenkte mer på seg selv og den lønnen de skulle få, enn hvordan de kunne gi tilbake til Gud de gaver de hadde fått. De ville ikke få noen plass i himmelriket, for de identifiserte seg med dem som er i Satans rekker.SH 327.4

Ydmykhet går forut for ære. Til å fylle en betrodd plass blant mennesker velger himmelen den som i likhet med døperen Johannes inntar en beskjeden plass overfor Gud. Den disippelen som har mest av det barnlige sinn, kan utføre den største gjerning for Gud. De himmelske vesener kan samarbeide med den som ikke opphøyer seg selv, men prøver å frelse andre. Den som dypest føler sin trang til guddommelig hjelp, vil be om den. Den Hellige Ånd vil gi ham slike glimt av Jesus som vil styrke og oppløfte sjelen. Fra samfunnet med Kristus vil han gå ut for å virke for dem som er i ferd med å gå til grunne i sine synder. Han er salvet til sin gjerning, og den vil lykkes der hvor mange av de lærde og kloke mislykkes.SH 327.5

Når mennesker opphøyer seg selv og føler seg uunnværlige for at Guds store plan skal ha fremgang, sørger Herren for at de blir holdt utenfor. Det vil vise seg at Herren ikke er avhengig av dem. Virksomheten vil ikke stoppe opp fordi de blir fjernet, men går frem med enda større kraft.SH 327.6

Det var ikke nok for Jesu disipler at de ble undervist om hans rikes natur. Det de behøvde, var et forandret hjerte som ville bringe dem i harmoni med Guds rikes prinsipper. Jesus kalte et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem. Mens han tok den lille ømt i armene sine, sa han “Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.” Et lite barns likefremhet, selvforglemmelse og tillitsfulle kjærlighet er de egenskaper som verdsettes i himmelen. De er kjennetegn på virkelig storhet.SH 328.1

Jesus forklarte disiplene enda en gang at hans rike ikke kjennetegnes ved jordisk verdighet og praktutfoldelse. Ved Jesu føtter blir alle utmerkelser glemt. De rike og de fattige, de lærde og de ulærde møtes uten tanke på status eller verdslig forrang. Alle møtes som mennesker som er kjøpt med Jesu blod. De er alle like avhengige av ham som har gjenløst dem og ført dem til Gud.SH 328.2

Det oppriktige, angerfulle mennesket er dyrebart i Guds øyne. Han setter sitt eget segl på mennesker, ikke etter deres rang eller rikdom eller på grunn av deres klokskap, men fordi de er ett med Kristus. Herlighetens Herre er tilfreds med dem som er saktmodige og ydmyke av hjertet. “Du gir meg din frelse til skjold,” sier David. “Du bøyer deg ned og gjør meg stor.”5SH 328.3

“Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg,” sa Jesus. “Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg.” “Så sier Herren: Himmelen er min trone og jorden en skammel for mine føtter .... Det er disse jeg ser nådig til: de hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord.”6SH 328.4