“Til dom er jeg kommet”

Jesus hørte hva som hadde skjedd, og da han like etter traff den blindfødte mannen, sa han: “Tror du på Menneskesønnen?”SH 356.3

For første gang så han sin redningsmann inn i ansiktet. Da de stod for rådsforsamlingen, hadde han sett hvor bekymret og forvirret foreldrene var blitt, og han hadde sett de truende ansiktene til rabbinerne. Nå så han inn i Jesu elskelige og fredfulle ansikt. Det hadde kostet ham mye at han hadde anerkjent ham som en representant for Guds makt. Nå fikk han en høyere åpenbaring.SH 356.4

Da Jesus spurte: “Tror du på Menneskesønnen?” svarte den blindfødte med å spørre: “Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham?” Jesus svarte: “Du har sett ham, det er han som snakker med deg.” Mannen kastet seg ned for Jesus og tilbad ham. Han hadde ikke bare fått sitt naturlige syn, men forstandens øyne var også blitt åpnet. Jesus var blitt åpenbart for ham, og han tok imot ham som sendt av Gud.SH 356.5

En gruppe fariseere hadde samlet seg i nærheten. Synet av dem fikk Jesus til å tenke på den konflikt som alltid følger av hans ord og gjerninger. Han sa: “Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser skal bli blinde.” Han var kommet for å åpne de blindes øyne og for å gi lys til dem som sitter i mørke. Han hadde sagt om seg selv at han var verdens lys. Og det mirakel han nettopp hadde utført, var et vitnesbyrd om hans misjon. De som så Jesus da han kom, fikk en mer fullstendig åpenbaring av det guddommelige nærvær enn verden noensinne hadde hatt. Kunnskapen om Gud ble åpenbart mer fullkomment. Men nettopp i denne åpenbaring ble det avsagt dom over mennesker. Deres karakter ble prøvd, deres skjebne avgjort.SH 356.6

Den åpenbaring av guddoms makt som hadde gitt den blinde mannen både naturlig og åndelig syn, hadde etterlatt fariseerne i et enda dypere mørke. Noen av dem følte at Kristi ord gjaldt dem, og spurte: “Vi er kanskje også blinde?” Jesus svarte: “Var dere blinde, hadde dere ingen skyld.” Hvis Gud hadde gjort det umulig for dem å se sannheten, ville deres uvitenhet ikke medføre noen skyld. “Men nå sier dere at dere er seende.” De mente at de var i stand til å se, men de forkastet det eneste middel som kunne gi dem syn.SH 357.1

Kristus kom med ubegrenset hjelp til alle som erkjente sin trang. Men fariseerne ville ikke innrømme at de hadde noe behov. De nektet å komme til Kristus. Derfor ble de etterlatt i sin blindhet - en blindhet som de selv hadde skylden for. Jesus sa: “Derfor er og blir dere skyldige.” Joh 8, 12-59; 9SH 357.2