Sytti utsendinger

Slik han hadde sendt ut de tolv, pekte han nå ut sytti andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. Disse hadde vært sammen med ham en tid for å bli opplært til gjerningen. Da de tolv ble sendt ut på sin første særskilte misjon, var det andre disipler som fulgte Jesus på hans ferd gjennom Galilea. På den måten hadde de fordelen av å kunne være i Jesu umiddelbare nærhet og få del i hans direkte, personlige undervisning. Nå skulle også denne større gruppen dra ut på en særskilt misjon.SH 367.1

De pålegg han gav de sytti, var noe i likhet med dem han hadde gitt de tolv. Men befalingen til de tolv om ikke å gå inn i noen av hedningenes eller samaritanernes byer ble ikke gitt til de sytti. Selv om Kristus nettopp var blitt avvist av samaritanerne, var hans kjærlighet til dem uendret. Da de sytti gikk ut i hans navn, besøkte de aller først byene i Samaria.SH 367.2

Jesu eget besøk til Samaria, og senere hans rosende omtale av den gode samaritan, den takknemlige glede hos den spedalske, også en samaritan, den eneste av de ti som vendte tilbake for å takke Jesus - alt dette var av stor betydning for disiplene. Lærdommen i dette sank dypt i deres sinn. I sin befaling til dem kort før sin himmelfart nevnte han Samaria sammen med Jerusalem og Judea som de steder hvor de først skulle forkynne evangeliet. Hans undervisning hadde satt dem i stand til å utføre dette oppdraget.SH 367.3

Da de drog til Samaria i Mesterens navn, fant de at folk var beredt til å ta imot dem. Samaritanerne hadde hørt om Kristi anerkjennende omtale og om hans barmhjertighetsgjerninger mot personer av deres nasjonalitet. De innså at på tross av deres uhøflige behandling av ham, hadde han bare kjærlige tanker overfor dem, og det vant deres hengivenhet. Etter Jesu himmelfart tok de med glede imot hans utsendinger, og disiplene fikk en rik høst blant dem som hadde vært deres bitreste fiender. “Han skal ikke bryte et knekket rør og ikke slokke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut.” “Og til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp.” 5SH 367.4

Da Jesus sendte ut de sytti, påla han dem likesom han hadde pålagt de tolv, at de ikke skulle trenge seg inn der hvor de var uvelkomne. “Når dere kommer inn i en by, og de ikke vil ta imot dere, så gå ut på gatene og si: “Selv støvet vi har fått på føttene i byen deres, skal dere ha; vi børster det av oss. Men det skal dere vite: Guds rike er kommet nær.”” De skulle ikke gjøre dette på grunn av uvilje eller såret stolthet, men for å vise hvor alvorlig det er å avvise Herrens budskap eller hans budbærere. Å forkaste Herrens tjenere er å forkaste Kristus selv.SH 367.5

Jesus føyde til: “På dommens dag skal Sodoma slippe lettere enn den byen.” Så gikk hans tanker tilbake til byene i Galilea der han hadde arbeidet så mye. Med dyp sorg utbrøt han: “Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerninger som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyrus og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om og kledd seg i sekk og aske. Men Tyrus og Sidon skal slippe lettere i dommen enn dere. Og du Kapernaum, du som vil opphøyes like til himmelen, til dødsriket skal du støtes ned!”SH 367.6

Disse travle byene omkring Gennesaretsjøen hadde fått åpent tilbud om himmelens rikeste velsignelser. Dag etter dag hadde livets fyrste gått ut og inn blant dem. Guds herlighet som profeter og konger hadde lengtet etter å se, hadde skint på de folkeskarer som hadde trengt seg sammen omkring Jesus hvor han stod og gikk. Likevel hadde de forkastet den himmelske gaven.SH 368.1

Under skinn av stor klokskap hadde rabbinerne advart folk mot å godta det som denne nye læreren fremholdt, for hans teorier og handlinger var i strid med fedrenes tro. Folk festet lit til det som prestene og fariseerne lærte, i stedet for selv å prøve å forstå Guds ord. De æret prestene og rådsherrene i stedet for å ære Gud, og de forkastet sannheten for å kunne holde sine egne vedtekter. Mange var blitt påvirket og var nesten overbevist. Men de handlet ikke etter sin overbevisning og gjorde ikke felles sak med Kristus. Satan kom med sine fristelser inntil lyset syntes å være mørke. Slik var det mange som forkastet det som ville ha vært til frelse for dem.SH 368.2

Det sannferdige vitne sier: “Se, jeg står for døren og banker.”6 Hver advarsel, irettesettelse og formaning i Guds ord eller ved hans budbærere er en banking på hjertets dør. Det er Jesu stemme, og han ber om å få komme inn. Hver gang han banker på uten at vi akter på det, svekkes lysten til å lukke opp. Hvis Den Hellige Ånds påvirkning ikke blir påaktet i dag, vil den ikke bli så sterk i morgen. Sinnet blir mindre mottagelig, og glir etter hvert over i en farlig ubevissthet om hvor kort livet er, og om storheten av den evighet som er på den andre siden. Om vi blir domfelt på dommens dag, vil det ikke skyldes at vi har tatt feil, men at vi har forsømt de himmelsendte anledninger til å lære hva som er sannhet.SH 368.3

I likhet med apostlene hadde også de sytti fått en overnaturlig utrustning som en besegling av sin misjon. Da de hadde fullført oppdraget, kom de glade tilbake og sa: “Herre, til og med de onde ånder adlyder oss når vi nevner ditt navn!” Jesus svarte: “Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.”SH 368.4