Ve-rop over fariseerne og de skriftlærde

“På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne, Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.” De skriftlærde og fariseerne gjorde krav på å være utrustet med guddommelig myndighet lik den som Moses hadde. De var ubeskjedne nok til å ta hans plass som fortolkere av loven og som folkets dommere. På grunnlag av det krevde de den største aktelse og lydighet. Jesus påla sine tilhørere å gjøre det som rabbinerne lærte i samsvar med loven, men ikke følge deres eksempel. De etterlevde ikke sin egen lære.SH 461.2

De lærte mye som var i strid med Den Hellige skrift. Jesus sa: “De binder tunge bører og lesser på folks skuldrer, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem.” Fariseerne påla folket en mengde forskrifter som grunnet seg på tradisjonen, og som på en urimelig måte satte grenser for den personlige frihet. Visse deler av loven forklarte de på en slik måte at de påla folket å følge skikker som de selv i hemmelighet ignorerte. Når det tjente deres hensikt, påstod de til og med at de selv var fritatt fra dem.SH 461.3

Hele tiden la de an på å vise hvor fromme de var. Ikke noe ble ansett for å være for hellig, om det kunne tjene denne hensikt. Om sine bud hadde Gud sagt til Moses: “Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel.”, Disse ordene har en dyp mening. Når man grunner på Guds ord og lever etter det, vil hele mennesket bli foredlet.SH 461.4

Når en persons liv og vandel er preget av rettferd og medfølelse med andre, vil hans handlinger lik et segl åpenbare prinsippene i Guds lov. Han vil ikke skitne hendene til med bestikkelse eller noen form for korrupsjon og bedrag. Han vil gjøre gjerninger som er motivert av kjærlighet og medlidenhet, og blikket er klart og tillitvekkende fordi det er rettet mot et edelt mål. Det uttrykksfulle ansiktet og det talende blikket vitner om en uklanderlig karakter hos den som elsker og ærer Guds ord.SH 461.5

Men jødene på Kristi tid hadde ikke øye for noe av dette. Befalingen som ble gitt til Moses, ble forvansket til et påbud om at forskriftene i Guds ord skulle bæres utenpå. De ble derfor skrevet på pergamentstrimler og festet til hode og håndledd på en iøynefallende måte. Men dette førte ikke til at Guds lov fikk et sterkere feste i hjerte og sinn. Disse pergamentstrimlene var bare for å vekke oppmerksomhet. De som bar dem, mente å omgi seg med en atmosfære av gudsfrykt som ville vekke ærbødig aktelse hos folket. Jesus angrep dette nytteløse hykleriet.SH 462.1

“Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det. De gjør sine bønneremmer brede og sine minnedusker store; de elsker å ha hedersplassene i selskaper og sitte fremst i synagogene og vil gjerne at folk skal hilse dem på torget og kalle dem rabbi. Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er en som er lærer for dere, og dere er alle søsken. Og kall ikke noen her på jorden far; for dere har bare en Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere veiledere; for dere har bare en veileder: Kristus.”SH 462.2

På denne tydelige måten avslørte Jesus den selviske ærgjerrighet som alltid prøvde å vinne plass og makt. Den la an på å vise frem en falsk ydmykhet mens hjertet var fylt av griskhet og misunnelse. Når noen ble innbudt til et gjestebud, ble gjestene plassert etter rang. De som fikk hedersplassene, fikk den største oppmerksomhet og spesielle privilegier. Fariseerne la alltid an på å sikre seg disse ærefulle plassene. Jesus irettesatte dem som fulgte en slik fremgangsmåte.SH 462.3

Han klandret også den forfengelighet som kom til syne ved at de traktet etter å bli kalt rabbi eller mester. Han erklærte at en slik tittel ikke tilkom noe menneske, bare Kristus. Prestene, de skriftlærde og rådsherrene som tolket og håndhevet loven, var alle brødre, barn av en Far. Jesus innprentet i folket at de ikke skulle gi noe menneske en ærestittel som antydet at vedkommende kontrollerte deres samvittighet eller tro.SH 462.4

Hvis Kristus hadde vært på jorden i dag og hadde vært omgitt av slike som blir omtalt med geistlige ærestitler, ville han da ikke ha sagt det samme: “La heller ikke noen kalle dere veiledere, for dere har bare en veileder: Kristus.” Bibelen sier om Gud: “Hellig og fryktinngytende er hans navn.”2 Hvilket menneske passer en slik tittel på? Hvor lite åpenbarer ikke et menneske av den visdom og rettferd den antyder! Hvor mange av dem som har en slik tittel, fremstiller ikke Guds navn og karakter i et uriktig lys! Hvor ofte er ikke ærgjerrighet, tyranni og de mest foraktelige synder blitt skjult under et høyt og hellig embetes utsmykte drakter! Jesus fortsatte:SH 462.5

“Den som er størst blant dere, skal være de andres tjener. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.” Igjen og igjen hadde Kristus fremholdt at det er den moralske verdi som er målestokken for sann storhet. Etter himmelens vurdering består storsinn i at vi lever for våre medmenneskers velferd ved å gjøre gjerninger som springer ut av kjærlighet og barmhjertighet. Kristus, ærens konge, var tjener for falne mennesker.SH 462.6

“Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dere tillater ikke dem å gå inn som gjerne vil.” Ved at prestene og de lovkyndige forvrengte Den Hellige skrift, mørkla de sinnet til dem som ellers ville ha tatt imot kunnskapen om Kristi rike, og det indre gudsliv som er avgjørende for sann hellighet.SH 462.7

“Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere!” “De slår til seg enkers hus og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få så meget hardere dom!” Fariseerne hadde stor innflytelse hos folket. Dette benyttet de seg av til egen fordel og det som tjente deres egne interesser. De vant tillit hos fromme enker, og fremholdt så at det var deres plikt å gi sin eiendom til religiøse formål. Etter å ha sikret seg kontroll over pengene deres, brukte disse utspekulerte renkesmedene dem på seg selv. For å dekke over sin uærlighet holdt de lange offentlige bønner og gjorde stort vesen av sin fromhet. Kristus erklærte at dette hykleriet ville påføre dem en så mye hardere dom. Den samme irettesettelsen rammer mange i dag som gir seg ut for å være fromme og har en høy bekjennelse. Deres liv er flekket av egoisme og begjærlighet. Men alt dette dekker de med en kappe av tilsynelatende renhet. Slik kan de for en stund føre sine medmennesker bak lyset. Men de kan ikke bedra Gud. Han leser hvert motiv og vil dømme enhver etter hans gjerninger.SH 463.1

Kristus var skånselløs i sin fordømmelse av misbruk, men han var nøye med ikke å svekke forpliktelsene. Han klandret den selviskhet som tok gaver fra enker og deretter misbrukte gavene. Samtidig roste han enken som kom med sitt offer til Guds skattkammer. Om mennesker misbrukte gaven, kunne det ikke hindre Gud i å velsigne giveren.SH 463.2