“Gå fra meg!”

De som står på Kristi venstre side, var ikke klar over sin skyld. De hadde forsømt ham ved å forsømme de fattige og dem som led. Satan hadde forblindet dem, og de hadde ikke innsett hva de skyldte sine med mennesker.SH 484.6

De hadde vært opptatt av seg selv og brydde seg ikke om andres behov.SH 485.1

Gud har gitt de rike deres midler for at de skal kunne hjelpe og lindre nøden hos dem som lider savn. Men altfor ofte er de likegyldige overfor andres trang. De føler seg overlegne overfor de fattige og setter seg ikke inn i deres situasjon. De forstår ikke den fattiges fristelser og kamper, og barmhjertigheten dør i deres hjerte. I kostbare boliger og storslagne kirker lukker de rike seg inne, borte fra de fattige. De midler Gud har gitt dem til velsignelse for dem som lider nød, blir brukt til å tilfredsstille hovmod og selviskhet.SH 485.2

De fattige blir daglig berøvet den undervisning de skulle ha om Guds velgjerninger. Gud har lagt forholdene til rette for at de skulle bli tilgodesett med det som er nødvendig for livets opphold. De blir tvunget til å føle den fattigdom som gjør livet tungt, og ofte blir de fristet til misunnelse og ond mistanke. De som ikke selv har følt trykket av savn og nød, behandler altfor ofte de fattige på en nedlatende måte, og lar dem føle at de blir betraktet som mindreverdige.SH 485.3

Men Kristus ser alt sammen, og han sier: “Det var jeg som var sulten og tørst. Det var jeg som var en fremmed. Det var jeg som var syk. Det var jeg som var i fengsel. Mens dere gjorde dere til gode ved deres rikt dekkede bord, holdt jeg på å sulte i hjel i en elendig rønne eller i en folketom gate. Mens dere hadde det godt i deres overdådige hjem, hadde jeg ikke noe sted hvor jeg kunne hvile. Mens dere fylte deres garderobe med flotte klær, var jeg uten. Mens dere moret dere, vansmektet jeg i fengsel.SH 485.4

Det var sparsomt det dere delte ut av brødsmuler til de stakkars menneskene som sultet. Det var tynne og usle plagg dere gav bort til vern mot den bitende kulden. Tenkte dere da på at dere gav det til herlighetens Herre? Hver eneste dag i deres liv var jeg hos dere i skikkelse av disse ulykkelige menneskene. Men dere oppsøkte meg ikke. Dere ville ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg kjenner dere ikke.SH 485.5