Jesus viser seg for disiplene
De to disiplene finner at de andre er opprømt og fulle av undring. Alle bryter ut i takk og pris og sier: “Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon.” De to, som er andpustne fordi de har hatt slik hast med å komme frem, forteller nå den gledelige erfaringen om hvordan Jesus har vist seg for dem. De er nettopp ferdige, og noen sier at de ikke kan tro det, for det er altfor godt til å være sant. Plutselig står en annen person foran dem. Hvert øye er festet på den fremmede. Ingen har banket på for å komme inn. Ingen har hørt noe fottrinn. Disiplene er forskrekket og undrer seg på hva dette betyr. Så hører de en stemme som ikke kan tilhøre noen annen enn Mesteren. Klart og tydelig lyder ordene: “Fred være med dere!”SH 610.3
De ble forskrekket og redde, for de trodde at de så en ånd. Men han sa til dem: “Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.” Dermed viste han dem hendene og føttene sine.SH 610.4
De så hendene og føttene med merker etter de grufulle naglene, og de kjente igjen stemmen hans, som ikke var lik noen annen de tidligere hadde hørt. Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring. Da spurte han: “Har dere noe å spise?” De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. “Disiplene ble glade da de så Herren.” Tro og glede kom i stedet for vantro. Med følelser som ikke kunne uttrykkes med ord, erkjente de nå at Jesus var oppstått.SH 611.1
Da Jesus ble født, hadde engelen kunngjort: “Fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!” Og nå, første gang han viste seg for disiplene etter sin oppstandelse, hilste han dem med de velsignede ord: “Fred være med dere!” Jesus er alltid beredt til å tale fred til mennesker som er tynget av tvil og frykt. Han venter på at vi skal åpne hjertets dør for ham og si: Bli hos oss! Han sier: “Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.” 1SH 611.2
Jesu oppstandelse var et forbilde på den endelige oppstandelse av alle som sover i ham. Ansiktet til den oppstandne frelser, hans måte å være på og tale på, alt var vel kjent for disiplene. Likesom Jesus stod opp fra de døde, skal de som er sovnet inn i ham, stå opp igjen. Vi skal kjenne våre venner slik som disiplene kjente Jesus. De kan ha vært misdannet, syke eller funksjonshemmet i dette liv som er underlagt døden. Men de står opp fullkommen friske og velskapte. Likevel vil de bevare sin identitet helt og fullt i sine herliggjorte legemer. “Da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.”2 I det ansiktet som stråler av lyset fra Jesu ansikt, skal vi kjenne igjen trekkene hos dem vi elsker.SH 611.3