Sann tilbedelse

Nå forandret Jesus plutselig samtalen. Før kvinnen kunne ta imot den gaven han lengtet etter å gi henne, måtte hun innse sin synd og kjenne ham som sin frelser. Han sa til henne: “Gå og hent din mann, og kom så hit.” Hun svarte: “Jeg har ingen mann.” På den måten håpet hun å avverge alle spørsmål om denne saken. Men Jesus fortsatte: “Med rette sier du at du ikke har noen mann, ... for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der snakket du sant.”SH 128.3

Kvinnen skalv. En mystisk hånd holdt på å vende bladene i hennes livsbok og åpenbare ting hun hadde håpet å holde skjult for alltid. Hvem var han som kunne lese hemmelighetene i hennes liv? Hun tenkte på evigheten, på den fremtidige dommen da alt som nå er skjult, skal bli åpenbart. Dette gjorde at samvittigheten hennes våknet.SH 128.4

Hun kunne ikke nekte for noe, men hun prøvde å unngå alt snakk om dette som var så ubehagelig. Med dyp ærbødighet sa hun: “Herre, jeg ser at du er en profet.” I håp om å kunne bringe samvittighetens overbevisende stemme til taushet dreide hun samtalen inn på religiøse stridsspørsmål. Hvis denne mannen var en profet, kunne han sikkert undervise henne om disse spørsmål som det hadde vært strid om så lenge.SH 128.5

Tålmodig lot Jesus henne føre samtalen hvorhen hun ville. I mellomtiden ventet han på en ny anledning til å opplyse henne om sannheten. “Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet,” sa hun, “og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.” Fjellet Garisim var innenfor synsvidde. Templet der var revet ned, bare alteret stod igjen. Stedet hvor en skulle tilbe, hadde vært et stridsemne mellom jødene og samaritanerne. Noen av samaritanernes forfedre hadde engang tilhørt Israel. Men på grunn av deres synder hadde Herren tillatt at de ble overvunnet av en nasjon som dyrket avguder. I mange generasjoner hadde de blandet seg med avgudsdyrkere, og dette kom gradvis til å prege deres egen religion. Riktignok hevdet de at deres guder bare skulle minne dem om den levende Gud, universets hersker. Likevel ble det til at folket fikk ærefrykt for deres utskårne bilder.SH 130.1

Da templet i Jerusalem ble bygd opp igjen på Esras tid, ønsket samaritanerne å gå sammen med jødene i gjenoppbyggingen. Dette ble avslått, og det oppstod et bittert fiendskap mellom dem. Derfor oppførte samaritanerne sitt eget tempel på fjellet Garisim. Der tilbad de i samsvar med det mosaiske ritual, selv om de ikke helt gav opp avguderiet. Men ulykker fulgte dem, templet deres ble ødelagt av fiender, og de syntes å være under forbannelse. Likevel klynget de seg til sine tradisjoner og sine former for tilbedelse. De ville ikke anerkjenne templet i Jerusalem som Guds hus. Heller ikke ville de innrømme at jødenes religion var bedre enn deres egen.SH 130.2

Som svar til kvinnen sa Jesus: “Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.” Jesus hadde vist at han var fri for jødisk fordom mot samaritanerne. Nå forsøkte han å bryte ned fordommen som denne samaritanske kvinnen hadde mot jødene. Jesus hentydet til den kjensgjerning at samaritanernes tro var fordervet av avguderi. Han sa at de store sannheter om gjenløsningen var betrodd jødene, og at det var fra dem Messias skulle komme. I de hellige skrifter hadde de en klar fremstilling av Guds natur og grunnsetningene for hans lederskap. Jesus identifiserte seg med jødene som Gud hadde åpenbart seg selv for.SH 130.3

Han ønsket å løfte hennes tanker opp over former og seremonier, og bort fra spørsmål som det var strid om. Derfor sa han: “Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.”SH 130.4

Her gjentar Jesus den samme sannhet som han åpenbarte for Nikodemus da han sa: “Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.”2 Mennesker får ikke samfunn med himmelen ved å oppsøke et hellig fjell eller et hellig tempel. Gudstroen må ikke begrenses til ytre former og seremonier. Den religionsform som kommer fra Gud, er den eneste som vil lede oss til Gud. For å kunne tjene ham på rett måte må vi være født av Guds Ånd. Det vil rense hjertet og fornye sinnet og sette oss i stand til å kjenne og elske Gud på en helt ny måte. Det vil gjøre oss villige til å etterleve hans vilje. Dette er sann tilbedelse. Det er frukten av Den Hellige Ånds gjerning i oss. Enhver oppriktig bønn er unnfanget av Ånden, og en slik bønn finner Gud behag i. Hvor som helst et menneske strekker seg ut etter Gud, der kommer Åndens gjerning til syne, og Gud vil åpenbare seg for ham eller henne. Det er slike tilbedere han vil ha, og han venter på å få ta imot dem og gjøre dem til sine sønner og døtre.SH 130.5

Mens kvinnen samtalte med Jesus, gjorde hans ord inntrykk på henne. Aldri hadde hun hørt slike tanker fremholdt av prestene blant hennes eget folk eller av jødene. Etter hvert som hennes tidligere liv ble brettet ut for henne, ble hun mer og mer klar over sine store mangler. Hun ble klar over tørsten i sin egen sjel, en tørst som vannet i Sykars brønn aldri kunne slokke. Ikke noe av det hun tidligere hadde vært i kontakt med, hadde på en slik måte vekket hennes trang til noe høyere.SH 131.1