Gud skapte mennesket til å være lykkelig
Gud ønsket å bringe alle folk inn under sitt nådige styre. Han ville at jorden skulle bli fylt av glede og fred. Han skapte mennesket til å være lykkelig, og han lengter etter å bringe himmelfreden inn i menneskehjertene. Han ønsker at familiene her nede skal være et bilde av den store familien der oppe.OSLv 207.1
Men jødene oppfylte ikke Guds plan. Herren erklærte: “Jeg, plantet deg som et edelt vintre, en helt igjennom ekte plante. Hvordan er du da blitt forvandlet til villskudd, et uekte vintre?”OSLv 207.2
“Og nå, Jerusalems borgere og dere menn i Juda: Døm i denne saken mellom meg og min vingård! Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort? Hvorfor bar den så besk en frukt, når jeg ventet meg gode druer? Nå skal jeg la dere få vite hva jeg vil gjøre med vingården min. Jeg tar bort gjerdet, så den beites av; jeg river ned muren, så den tråkkes ned. Slik vil jeg legge den øde. Den skal ikke skjæres og hakkes mer, men torn og tistel skal gro. Og jeg vil befale skyene at de ikke skal sende regn over den. For vingården til Herren, Allhærs Gud, det er Israels hus, og folket i Juda er hagen som var hans lyst og glede. Han ventet rett - men se, det ble blodig urett! Han ventet rettferd - men hør, det ble skrik!”OSLv 207.3
Gjennom Moses hadde Herren gjort det klart for sitt folk hva følgen av utroskap ville bli. Ved å nekte å holde hans pakt ville de avskjære seg fra Guds liv, og hans velsignelse ville ikke kunne hvile over dem. Moses sa: “Vokt deg vel for å glemme Herren din Gud, så du forsømmer å holde hans lover, bud og forskrifter, som jeg gir deg i dag. Når du kan spise deg mett, når du bygger fine hus og får bo i dem, når ditt storfe og småfe økes i tall, når du får mye gull og sølv, og hele din eiendom vokser, da vokt deg så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud. ... Derfor skal du ikke tenke med deg selv at det er din egen kraft og din sterke hånd som har skaffet deg denne rikdommen. ... Men dersom du glemmer Herren din Gud og holder deg til andre guder. dyrker dem og bøyer deg og tilber dem, da vil dere gå til grunne, det sier jeg dere for visst. Liksom de folkeslagene som Herren gjør ende på for dere, slik skal dere selv gå til grunne, fordi dere , ikke ville adlyde Herren deres Gud.”OSLv 207.4
Advarselen ble ikke påaktet av det jødiske folket. De glemte Gud og tapte av syne sitt høye privilegium som hans representanter. Velsignelsene de selv hadde mottatt, førte ikke med seg noen velsignelser for verden. Alle deres fordeler ble utnyttet på egoistisk vis til selvforherligelse. De ranet fra Gud den tjenesten han gjorde krav på fra deres side. Og fra sine medmennesker ranet de noe som disse hadde krav på, nemlig den religiøse veiledning og det hellige eksempel som jødene skulle ha vært for verden. Liksom befolkningen på jorden før syndfloden fulgte de bare sitt eget onde hjertes råd. Slik fikk de hellige ting til å se ut som et komediespill. De sa: “Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!” Men på samme tid stilte de Guds karakter i et falskt lys. De førte vanære over hans navn og brakte urenhet inn i hans helligdom.OSLv 208.1
Vingårdsmennene som hadde fått ansvaret for Herrens vingård, var utro mot den tillit som ble vist dem. Prestene og de skrift kloke var ikke trofaste lærere for folket. De holdt ikke fram for folket Guds godhet og barmhjertighet og hans berettigede krav på deres kjærlighet og tjeneste. Disse vingårdsmenn søkte sin egen ære. De ønsket å tilvende seg vingårdens frukter. De var stadig oppsatt på å bli hyllet og æret selv.OSLv 208.2
Skylden hos lederne i Israel var ikke den samme som skylden hos den vanlige synder. Disse mennene sto nemlig under den mest høytidelige forpliktelse overfor Gud. De hadde avlagt ed på at de ville preke bare et “Så sier Herren”, og for sitt eget livs vedkommende praktisere den strengeste lydighet. I stedet forvendte de Skriftens ord. De la tunge byrder på menneskene idet de på tvang dem seremonier som berørte hver minste detalj i deres liv. Folk levde i stadig uvisshet, for de maktet ikke å fylle alle kravene som ble stilt dem av rabbinerne. Siden de fant det _ umulig å overholde disse menneskebudene, ble de også likegyldige med Guds bud.OSLv 208.3
Herren hadde lært sitt folk at han var eieren av vingården. Alle deres eiendeler var gitt dem som en betroelse, noe de skulle bruke til hans ære og vinning. Men prestene og lærerne i Israel utførte så visst ikke det verk deres hellige embete påla dem, som om det var Guds egen eiendom de håndterte. Systematisk ranet de fra ham midlene og mulighetene de var blitt betrodd til fremme av hans verk. Deres griskhet framkalte forakt selv blant hedningene. Slik fikk hedningeverdenen anledning til å mistolke Guds karakter og lovene for hans rike.OSLv 209.1