Guds opphøyde plan med deg
Ved hvert skritt framover i den kristne erfaring vil vår anger bli dypere. Det er til dem Herren har tilgitt, til dem han vedkjenner seg som sine barn, han sier: “Da skal dere tenke på deres onde ferd, på alt dere gjorde som ikke var godt. Dere skal kjenne avsky for dere selv.” Igjen sier han: “Når jeg oppretter min pakt med deg, da skal du sanne at jeg er Herren. Så skal du minnes det du har gjort, og skamme deg slik at du aldri mer åpner munnen av skam, når jeg tilgir deg alt du har gjort, lyder ordet fra Herren Gud” Under slike forhold vil vi sikkert og visst ikke åpne munnen i selvforherligelse. Vi skal vite at vår tilstrekkelig. het finnes alene i Kristus. Derfor gjør vi apostlenes bekjennelse til vår egen: “For jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv, bor det ikke noe godt.” “Jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt kors. festet for meg og jeg for verden.”OSLv 108.1
I skjønneste harmoni med denne erfaringen lyder befalingen: “Så. ... arbeid på deres frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.” Gud ber deg ikke frykte for at han kanskje kunne unnlate å oppfylle sine løfter, at hans tålmodighet ikke vil strekke til, eller at hans medlidenhet vil ta ende. Frykt heller for at din vilje skal nekte å underkaste seg Kristi vilje. Frykt for at dine nedarvede og tilegne de karaktertrekk skal komme til å kontrollere ditt liv. “Det er Gud som virker i dere både å ville og gjøre etter hans gode vilje.” Frykt altså bare for at selvet skal stille seg hindrende i veien mellom deg og den store mester. Nær frykt for at en selvisk vilje skal spolere den opphøyde plan Gud har til hensikt å realisere gjennom deg. Nær frykt for å stole på egne krefter, for å trekke din hånd tilbake fra Kristi hånd, så du våger å gå fram på livsveien uten hans stadige nærvær.OSLv 108.2
Vi må sky alt som vil oppmuntre til stolthet og selvtilstrekkelighet. Derfor bør vi også. vokte oss vel for å gi, eller selv motta, smiger og ros. Det er Satans verk å smigre. Han deler ut på den ene siden smiger, på den andre siden anklager og fordømmelser. Slik legger han an på å ødelegge sjelen. De som roser menneskene, brukes av Satan som hans virksomme redskaper. La arbeidere for Kristus vende hvert rosende ord bort fra seg selv. La selvet bli tapt helt av syne. Kristus alene skal prises og opphøyes. La blikket være festet på “ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod”. La lovsang fra alle hjerter stige opp til ham alene.OSLv 108.3
Et liv som preges av Herrens frykt, vil ikke bli et liv i sorg og mørke. Det er når Kristus er borte at blikket blir trist og livet en ørkenvandring. De som er fylt med selvopphøyelse og egenkjærlighet, føler ikke behov for en levende, personlig forening med Kristus. Den som ikke har falt på Klippen, føler seg stolt og selvgod. Menneskene ønsker seg en religion full av verdighet. De synes om å ferdes på en livs vei som er bred nok til å gi rom for alle deres vanlige egenskaper. Deres egenkjærlighet og trang til popularitet og ros stenger Frelseren ute fra hjertet. Men uten ham blir det bare trist og mørkt der inne. Får derimot Kristus bo i sjelen, blir han et kildespring av glede. For alle som tar imot ham, blir gleden selve grunntonen i Guds Ord.OSLv 109.1
“Så sier han som er høyt opphøyet, som troner evig og heter Den Hellige: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.”OSLv 109.2
Det var da Moses var skjult i fjellkløften at han så Guds herlighet. Det er når vi skjuler oss i den sønderknuste Klippen, at Kristus vil dekke oss med sin egen gjennomstungne hånd. Og da skal vi høre hva Herren sier til sine tjenere. Til oss, liksom til Moses, vil Gud åpenbare seg som “en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet”, en som “lar sin miskunn vare i tusen slektledd”, en som “tilgir synd og skyld og brott”.OSLv 109.3